Episode 4
En stor takk for å delta i denne episoden!
Denne episoden tar opp hva verdier er, hvordan begrepet forstås i ulike fag. Vi ser også på hvilke forhold som skaper gode liv og høy livskvalitet. Samtalen trekker på innsikter fra økonomi, filosofi, psykologi og fra empirisk forskning og utfordrer forestillingen om at penger alene kan måle det som er viktig i samfunnet.
To ulike forståelser av begrepet verdi
I tradisjonell økonomisk teori forstås verdi som bytteverdi, altså hva mennesker er villige til å betale for et gode. Denne forståelsen knytter verdi til priser og markeder. Filosofer og samfunnsvitere legger gjerne en bredere forståelse til grunn, der verdi handler om hva som er godt, viktig eller riktig i livet.
Ulike verdier
I litteraturen skilles det ellers mellom instrumentelle verdier, egenverdier og relasjonelle verdier. Instrumentelle naturverdier er midler til å dekke behov som mat, klær og byggematerialer. Egenverdier er verdier som anses som viktige i seg selv, slik som menneskeverd, ytringsfrihet og arters rett til å eksistere. Relasjonelle verdier handler om forholdet mellom mennesker og steder, mellom mennesker og andre arter og mellom mennesker som opplever natur sammen. Et sentralt argument er at egenverdier, men også mange relasjonelle verdier har en karakter som gjør at de ikke kan måles eller sammenlignes ved hjelp av penger.
Priser og naturverdier
Spørsmålet om naturverdier kan prises er kontroversielt. Mange økonomer mener at miljøgoder og naturressurser bør gis en pris for å inkludere dem bedre i beslutningsprosessene. Mot dette argumentet påpekes det at egenverdier, men også mange relasjonelle verdier har en karakter som gjør at de ikke kan måles eller sammenlignes ved hjelp av penger. Økologiske økonomer argumenterer derfor for at beslutninger om natur og miljø bør baseres på bredere vurderinger enn tradisjonelle nytte-kostnadsanalyser. De fremhever metoder som tar hensyn til flere mål og verdidimensjoner samtidig, fremfor å prøve å omregne alt til penger.
Bruttonasjonalprodukter som verdimål
I episoden blir også bruttonasjonalproduktet (BNP) som mål på samfunnets utvikling diskutert. BNP måler den økonomiske aktiviteten i samfunnet ved å summere verdien av alt som selges og kjøpes i markedet, men sier lite om hvorvidt denne aktiviteten bidrar til bedre livskvalitet eller bærekraft. Arbeid utenfor markedet, som omsorgsarbeid og frivillig innsats, fanges ikke opp. Samtidig kan aktiviteter som reparerer skader eller miljøødeleggelser bidra til økt BNP uten nødvendigvis å forbedre folks liv. Derfor presenteres alternative mål som Indeksen for menneskelig utvikling (HDI) og Indeksen for bærekraftig utvikling. Den såkalte smultringmodellen, som kombinerer hensyn til menneskelige behov og planetens tålegrenser, blir tillagt spesiell vekt i episoden. Ellen Sjong – tidligere leder av Nettverket Smultringøkonomi Norge – forklarer både smultringmodellen og -teorien.
Hva skaper gode liv?
I den siste delen av episoden dreies oppmerksomheten mot spørsmålet om hva som skaper gode liv. Her vektlegges det klassiske filosofiske skillet mellom hedonisme og eudaimonisme. Hedonisme legger vekt på nytelse, tilfredsstillelse og fravær av smerte, mens eudaimonisme handler om menneskelig blomstring, utvikling av evner og et meningsfylt liv. Det framheves at standard økonomisk tenkning legger for stor vekt på den hedonistiske siden og for lite på det som gir dypere mening og utvikling.
Forskning på livskvalitet og lykke viser at inntekt har betydning, spesielt når grunnleggende behov ikke er dekket. Men når et visst velstandsnivå er nådd, blir andre faktorer viktigere. Gode relasjoner til familie og venner, meningsfylt arbeid, helse, tillit og sosial trygghet har større betydning for hvor godt mennesker opplever at de har det. I en samtale med rådgiver Gøran Raade-Andersen fra Nordland fylkeskommune utdypes disse sammenhengene med basis i prosjekter fylkeskommunen har gjennomført.
Hva skaper et godt samfunn?
Episodens hovedbudskap er at et godt samfunn ikke kan forstås eller styres utelukkende gjennom tradisjonelle økonomiske mål og priser. Både i vurderingen av natur, samfunnsutvikling og menneskelig velferd må vi anerkjenne et mangfold av verdier. Livskvalitet handler ikke først og fremst om stadig økende materiell velstand, men om muligheten til å leve meningsfulle liv innenfor sosiale og økologiske rammer som gjør menneskelig blomstring mulig.
Diskusjonen om hva som kjennetegner et godt liv kan spores tilbake til antikkens filosofi, der særlig skillet mellom hedonisme og eudaimonisme var sentralt. Begrepene brukes fortsatt innen filosofi, psykologi, sosiologi og økonomi for å beskrive ulike forståelser av livskvalitet og menneskelig utvikling.
Hedonisme fra filosofen Aristippos tar utgangspunkt i at et godt liv kjennetegnes av glede, tilfredshet og fravær av lidelse. Nytelse, komfort og frihet til å velge mellom ulike goder og aktiviteter vektlegges. Livssynet er i stor grad individorientert, ettersom det legger størst vekt på den enkeltes opplevelse av velvære.
Eudaimonisme har sitt utspring hos Aristoteles og bygger på ideen om menneskelig blomstring. Et godt liv handler her ikke først og fremst om nytelse, men om å utvikle evner og potensialer, leve i tråd med egne verdier, inngå i meningsfulle relasjoner og bidra til fellesskapet. I moderne forskning knyttes eudaimonisk livskvalitet gjerne til mening, mestring, personlig utvikling, autonomi og sosial tilhørighet.
Skillet mellom de to perspektivene har også hatt betydning for økonomisk teori. Nyklassisk økonomi er i stor grad bygget på en hedonistisk tradisjon der mennesker forstås som aktører som søker å tilfredsstille sine individuelle preferanser og dermed oppnå størst mulig nytte. Økonomisk vekst og økt forbruk blir derfor ofte sett som viktige bidrag til velferd.
Andre økonomiske tradisjoner, som institusjonell økonomi, feministisk økonomi og økologisk økonomi, legger større vekt på eudaimoniske aspekter ved menneskelivet. Her forstås velferd bredere enn inntekt og forbruk og knyttes også til forhold som mening, omsorg, deltakelse, rettferdighet, fellesskap og muligheten til å utvikle menneskelige evner.
I dag ser mange forskere hedonisme og eudaimonisme som komplementære perspektiver. Mennesker trenger både glede og tilfredshet i hverdagen og muligheter til å utvikle seg og leve meningsfulle liv. Samtidig viser forskningen at når grunnleggende materielle behov er dekket, får ofte faktorer som gode relasjoner, mening, mestring, tillit og fellesskap større betydning for livskvaliteten enn ytterligere økning i inntekt og forbruk.
Livskvalitet handler om hva som gjør livet godt å leve. Begrepet brukes både i forskning og politikk, men det finnes ingen enkel definisjon som alle er enige om. Tradisjonelt har diskusjonen dreid seg om to ulike perspektiver. Det ene tar utgangspunkt i hedonisme og forståelsen av et godt liv som glede, tilfredshet og fravær av lidelse. Det andre bygger på eudaimonisme og legger vekt på menneskelig blomstring, mening, utvikling av evner og deltakelse i meningsfulle relasjoner og fellesskap.
I forskning på livskvalitet skiller man gjerne mellom subjektive og objektive mål. Subjektive mål bygger på hvordan mennesker selv vurderer livet sitt, for eksempel gjennom spørsmål som: ‘Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt?’ Slike mål brukes blant annet i de internasjonale lykkeundersøkelsene. Objektive mål tar derimot utgangspunkt i forhold som forskning viser er viktige for menneskelig velferd, slik som helse, utdanning, inntekt, trygghet, sosial tilhørighet og levealder. Mange forskere argumenterer i dag for at begge perspektivene er nødvendige for å forstå livskvalitet.
Interessen for livskvalitet har også vokst fram som en kritikk av økonomisk vekst som samfunnsmål. Bruttonasjonalproduktet (BNP) måler verdien av varer og tjenester som produseres i et land, men sier lite om hvordan mennesker faktisk har det. Økonomisk vekst kan være viktig når grunnleggende behov ikke er dekket. Men når inntektsnivået blir høyt, blir sammenhengen mellom økt inntekt og økt livskvalitet svakere eller fraværende.
Dette er kjernen i det såkalte Easterlin-paradokset, oppkalt etter økonomen Richard Easterlin. Forskningen viser at mennesker med høyere inntekt ofte rapporterer høyere livstilfredshet enn mennesker med lav inntekt på samme tidspunkt. Samtidig finner man at livskvaliteten i mange rike land ikke nødvendigvis øker i takt med økonomisk vekst over tid. Når grunnleggende behov er dekket, ser andre forhold ut til å bli viktigere. Som eksempel, har nordmenns opplevde lykke falt fra 2012 (andre året undersøkelsen ble gjennomført) og framover, selv om BNP pr. person har økt over 10%.
Forskningen peker særlig på betydningen av gode relasjoner til familie og venner, tillit til andre mennesker, opplevelse av mening, trygghet, god helse, muligheter for mestring og deltakelse i samfunnet. Også graden av ulikhet i samfunnet spiller en rolle. Store økonomiske forskjeller er ofte forbundet med lavere trivsel, svakere tillit og dårligere livskvalitet.
Livskvalitetsforskningen utfordrer derfor forestillingen om at stadig økt forbruk automatisk gir bedre liv. Den peker i stedet mot et bredere syn på utvikling, der målet ikke er mer økonomisk vekst, men å skape samfunn som gir mennesker muligheter til å leve gode, meningsfulle og bærekraftige liv.
Det finnes en rekke mål på livskvalitet – både subjektiv og objektive. Her er en kort oversikt over noen av de viktigste – illustrert med tallmateriale fra Norge og andre land.
Subjektive mål på livskvalitet
Et viktig subjektivt mål for livskvalitet er den såkalte lykkeindeksen som er dokumentert i World Happiness Report. Rapporten har kommet ut årlig siden 2011 (med unntak av 2013). De som deltar svarer på følgende spørsmål:
"Tenk deg en stige med trinn fra 0 til 10. Toppen av stigen representerer det best mulige livet for deg, og bunnen representerer det verst mulige livet for deg. Hvilket trinn vil du si at du står på i dag?"
Figuren under viser utviklingen for denne indeksen for Costa Rica, Norge og USA for alle årene som World Happiness report har tall for. Vi ser at for både Norge og USA er indeksen fallende over årene. For Costa Rica faller den for så å stige kraftig mot slutten av perioden. BNP i gjennomsnitt pr. person er høyest i Norge og noe lavere i USA, mens den er klart lavere i Costa Rica – ca 1/6 av nivået i Norge. Likevel er altså indeksen i Costa Rica på nivå med de to andre landene. BNP pr. person har økt gradvis i alle tre landene i perioden. Det er selvsagt betydelige intern variasjon i inntekt pr. person i hvert land, så gjennomsnittstallene for BNP pr. person gir bare en grov indikasjon på inntektssituasjonen.
Kilde: Basert på World in Our Data (2026)
Neste figur viser tilsvarende tall for Norge og India. BNP pr. person er ca 11 ganger større enn i Norge enn India (gjelder 2022, som er siste oppdaterte året i den databasen vi har brukt (Maddison project 2023)). Den relative økningen har vært mye større i India enn i Norge (i 2011-2022 økte den med 63% i India, mens tilsvarende tall for Norge var 10%). Indeksen for subjektiv lykke gikk ned fra 2011 til 2019 i India. Så steg den, men den har fortsatt ikke tatt igjen nivået fra 2011.
Kilde: Basert på World in Our Data (2026)
Objektive mål på livskvalitet
Med objektive mål menes her mål som er basert på indikatorer som kan observeres for de ulike landene og uavhengig av hva de enkelte innbyggerne oppfatter eller opplever. Et slikt ‘mål’ er smultringmodellen. Andre mål er Indeks for menneskelig utvikling (Human development index (HDI)) og Indeks for bærekraftig utvikling (Sustainable development index (SDI))
Smultringmodellen
Smultringmodellen beskriver et trygt og rettferdig handlingsrom for menneskeheten mellom to grenser:
1. Det sosiale fundamentet (den indre ringen)
Dette er de grunnleggende menneskelige behovene som alle bør få dekket. Hvis mennesker faller innenfor denne ringen, oppstår sosial mangel eller fattigdom.
Elementene omfatter: Mat, rent vann, helse, utdannelse, inntekt og arbeid, bolig, energi, sosial likhet, likestilling, nettverk, politisk medbestemmelse, fred og rettferdighet,
2. Det økologiske taket (den ytre ringen)
Dette representerer planetens tålegrenser. Hvis menneskelig aktivitet overskrider disse grensene, oppstår ulike miljøproblemer, inklusive endret klima, som ligger utenfor det planeten kan håndtere uten betydelig risiko for økologisk ustabilitet.
Elementene omfatter: Klimaendringer, tap av biologisk mangfold, endret arealbruk, utnytting av ferskvannsressurser, forsuring av havet, kjemisk forurensning (‘nye kjemiske stoffer’), nitrogen- og fosforutslipp, luftforurensning (areosoler), fortynning av ozonlaget
Smultringen
Mellom det sosiale fundamentet og det økologiske taket ligger smultringen, som representerer et område hvor:
alle menneskers grunnleggende behov er dekket,
samtidig som ressursbruken holder seg innenfor planetens økologiske grenser.
Figur. Smultringmodellen
Kilde: Oversatt til norsk fra Raworth (2017)
Den grønne ‘smultringen’ viser det sikre og rettferdige rommet for menneskelig aktivitet
DEAL (Doughnut Economics Action Lab) har gjennomført beregninger som viser situasjonen for ulike land med basis i smultringmodellen:
USA
Costa Rica
Norge
Sri Lanka
Figur: Eksempler på smultringberegninger for et utvalg land (A: USA; B: Costa Rica; C: Norge; D: Sri Lanka)
Kilde: https://goodlife.leeds.ac.uk/national-snapshots/countries/
De røde feltene på utsiden av ‘smultringen’ viser at man er utenfor det økologisk sikre området og de røde feltene på innsiden viser at mennesker ikke får dekt sine grunnleggende behov. Hvite felter inne i selve ‘smultringen’ viser at man har noe å gå på før man når den økologisk definerte grensa.
Indeks for menneskelig utvikling og for bærekraftig utvikling
Siden 1990 har man gjort beregninger ved hjelp av indeks for menneskelig utvikling (HDI) for å måle et lands utviklingsnivå gjennom tre hoveddimensjoner: Helse (målt ved forventet levealder ved fødsel); Utdanning (målt ved forventet skolegang for barn og gjennomsnittlig skolegang for voksne); Materiell levestandard (målt ved brutto nasjonalinntekt (BNI) per innbygger, justert for kjøpekraft).
Når det gjelder indeksen for bærekraftig utvikling (SDI), så korrigeres HDI for et lands materielle fotavtrykk og utslippene av CO2.
Tabellen under viser HDI og SDI for et utvalg land for året 2015. Som vi ser, kommer Norge øverst når det gjelder HDI, men faller til plass 147 om vi ser på SDI. Både utvalget av elementer i indeksene og måten beregningene foretas på – hvordan man for eksempel standardiserer slik at det blir mulig å angi ett tall – kan selvsagt diskuteres. Dette er en utfordring for alle slike indekser. De er basert på sammenveide tall.
Tabell. Indeks for menneskelig utvikling (HDI) og indeks for bærekraftig utvikling (SDI) for ulike land i 2015 (inkl. rangering)
Land | HDI | HDI-rang | SDI | SDI-rang |
|---|---|---|---|---|
Norge | 0,949 | 1 | 0,426 | 147 |
Storbritannia | 0,909 | 16 | 0,505 | 121 |
USA | 0,920 | 10 | 0,374 | 159 |
Costa Rica | 0,776 | 66 | 0,830 | 2 |
Cuba | 0,777 | 68 | 0,859 | 1 |
Sri Lanka | 0,766 | 73 | 0,825 | 3 |
Kilder: UNDP Human Development Report Dataset (2015) og Hickel 2020
Vi kan merke oss at smultringmodellen ikke standardisere verdiene for å gi et felles tall for en samlet status. Man oppgir status for hvert element for seg. Men også i dette tilfellet må man definere hva som er tålegrensene for f.eks., klima og biodiversitet og hvilket nivå som kreves for de ulike velferdselementene for at man kan si at de grunnleggende behovene er dekt.
Når myndigheter skal vurdere utbyggingstiltak, naturvern eller andre samfunnstiltak, oppstår spørsmålet om hvordan ulike verdier skal sammenlignes og veies mot hverandre. Tre sentrale metoder som kan brukes i den forbindelse er nytte-kostnadsanalyse, multikriterieanalyse og deliberative metoder. Selv om det finnes mange flere metoder enn disse, gir en sammenligning av disse tre viktig innsikt i de utfordringene man står overfor når man skal velge mellom ulike prosjekter, mellom å verne og ikke verne natur.
Nytte-kostnadsanalyse (NKA) bygger på at gevinster og kostnader uttrykkes i penger så langt som mulig. Markedspriser brukes der slike finnes, mens verdier som ikke omsettes i markeder, for eksempel rene naturgoder, forsøkes verdsatt gjennom ulike metoder for betalingsvillighet. Deretter sammenlignes nytte og kostnader over tid, og alternativet med høyest netto gevinst – det som kalles netto nåverdi – anbefales. Metoden brukes en god del i norsk offentlig forvaltning – for eksempel som basis for anbefalingene bak nasjonal transportplan. Metoden gir et klart og lett kommuniserbart resultat, men den forutsetter at svært ulike verdier kan uttrykkes i samme måleenhet – penger. Kritikken er derfor at mange naturverdier, menneskeverd, rettferdighets- og fordelingsspørsmål ofte håndteres på en utilstrekkelig måte. Metoden kritiseres også for at effekter langt fram i tid tillegges liten vekt (gjennom nåverdiberegninger) og at betalingsvillighetsundersøkelser ikke makter å gi deltagerne tilstrekkelig kunnskap i komplekse saker.
Multikriterieanalyse (MKA) tar utgangspunkt i at samfunnsproblemer er komplekse og omfatter mange typer verdier som ikke uten videre kan omregnes til penger. I stedet vurderes ulike kriterier side om side – med basis i målestokker eller uttrykk som er naturlige for kriteriet – som kan være økonomiske kostnader, klimautslipp, biologisk mangfold, landskapsvirkninger og sosiale konsekvenser. Ulike aktører kan gi kriteriene ulik vekt, og analysen brukes til å rangere alternativer. En styrke ved metoden er at den synliggjør flere verdidimensjoner og gjør avveiningene mer transparente. Samtidig finnes det ingen entydig måte å aggregere eller veie sammen kriteriene på, noe som innebærer at resultatene alltid vil bygge på skjønnsmessige valg.
Deliberative metoder legger vekt på dialog, læring og argumentasjon fremfor kalkulasjon. Borgere, valgt ut for å representere et bredt mangfold i befolkningen, får tilgang til kunnskap fra eksperter og berørte parter og diskuterer deretter hvilke hensyn som bør tillegges størst vekt. Eksempler er borgerråd og folkepaneler. Målet er ikke å finne fram til en pris på naturen eller et matematisk optimum, men å foreta velbegrunnede vurderinger av hva som er viktig for fellesskapet. Metoden vektlegger derfor borgerrollen – i motsetning til forbrukerrollen – og er særlig relevant når saken berører verdier som oppfattes som uforenlige eller vanskelige å sammenligne på en felles skala (skillet borger-forbruker blir forklart i episode 6). En utfordring for denne metoden er at utvalget er relativt lite. Det såkalte Framtidspanelet – et folkepanel som i 2025 utviklet forslag til bruk av ‘Oljefondet’ – hadde bare 66 medlemmer.
Disse tre metodene representerer ulike syn på verdier og beslutninger: Nytte-kostnadsanalyse legger vekt på priser, multikriterieanalyse på flere kriterier, mens deliberative metoder legger vekt på dialog og argumenter. Valg av metode påvirker ofte hvilke konklusjoner som trekkes. Det er derfor viktig at politikerne – men også befolkningen mer allment – er kjent med at det finnes ulike metoder og hva som er sterke og svake sider ved dem. Det kan øke sjansen for at den mest hensiktsmessige metoden blir valgt.
