Nyklassisk økonomi vokste fram mot slutten av 1800-tallet og ble den dominerende økon­omiske teoriretningen gjennom store deler av 1900-tallet. Denne tradisjonen danner fortsatt et viktig grunnlag for dagens standard økonomiske teori. Sentrale personer bak den tidlige utviklingen var W. Stanley Jevons, Léon Walras og Alfred Marshall. Senere bidro økonomer som John Hicks, Paul Samuelson og Kenneth Arrow til å videreutvikle og formalisere teorien.

Vi står overfor et veldig tydelig skifte i forhold til de klassiske økonomene: fra fokus på produksjon og behov til fokus på individers valg, preferanser og nytte. Verdi forstås ikke lenger som noe objektivt knyttet til arbeid eller konkrete menneskelige behov, men som noe subjektivt – dvs. hvor mye subjektiv nytte en vare gir den enkelte.

Nyklassikerne videreutviklet også ideen om ‘det økonomiske mennesket’: en rasjonell aktør som maksimerer egen nytte, basert på stabile preferanser og full informasjon. Dette mulig­gjorde utviklingen av matematiske modeller av tilbud, etterspørsel og markedslikevekt. Det påpekes at under ideelle betingelser (full konkurranse, full informasjon, ingen transaksjons­kostnader etc.) vil markedet sikre effektive løsninger – dvs. at behovstilfredsstillelsen for den enkelte blir den best mulig – gitt inntektsfordelingen/kjøpekraften til den enkelte. Et sentralt punkt er videre at markeder er selvregulerende – dvs. det finner fram til priser som gir likevekt mellom tilbud og etter­spørsel.

Naturens rolle for den økonomiske prosessen ble etter hvert mer eller mindre borte i ny­klassikernes modeller og tekster. Økonomien ble i stor grad analysert som et lukket kretsløp av produk­sjon og forbruk, der naturressurser enten ikke ble inkludert eller behandlet som erstatte­lige med menneskeskapt kapital/teknologi. Samtidig ble kontinuerlig økonomisk vekst et sentralt mål, basert på antakelsen om at mer produksjon gir mer velferd i betydningen subjektiv egennytte.

Nyklassikerne la stor vekt på å utvikle økonomifaget som et nøytralt fag lignende fysikken – dvs. unngå verdivurderinger. Det framheves at den eneste verdivurderingen som gjøres er at mer forbruk er bedre enn mindre. Fordelingsspørsmål ble – med samme begrunnelse – definert som politiske og dermed ‘utenfor’ økonomi­faget. Nyklassiske teorier og metoder har stått svært sterkt og utgjort grunnlaget for undervisning og forskning ved de fleste økonomi-institutter verden over, særlig etter at keynesiansk økonomi ble utfordret av monetaristiske og nyliberale strømninger på slutten av 1970-tallet. Samtidig finnes det en rekke alternative retninger, som feministisk, institusjonell, marxistisk og økologisk økonomi. Post-keynesianismen og den østerrikske skolen må også nevnes. Selv om disse tradisjonene har bidratt med viktige perspektiver, har de gjennomgående hatt en marginal posisjon i ‘faget’. ¹

Kritikken av nyklassisk økonomi peker på at skolen er basert på lite realistiske forutsetninger om mennesket, at maktforhold blir oversett, at faget prøver å opptre nøytralt i forhold til fordelingsspørsmål og dermed kan legitimere en stadig skjevere fordeling av inntekt og formue. Det påpekes også at denne skolen gir begrenset grunnlag for å analysere miljøprob­lemer. De siste ti-årene ser vi en økt interesse blant ‘standard’ økonomer rette mot å studere avvik fra forutsetningene – for eksempel forskning innenfor såkalt ‘adferdsøkonomi’. Dette er en interes­sant trend, men har ikke ført til utviklingen av en ny modell for menneskelig handling. Snarere er ‘det økonomiske mennesket’ fortsatt en dominerende forutsetning i økonomisk forskning, undervisning og politikk.

——————————

¹ Mens institusjonell og økologisk økonomi beskrives under episode 2 av podkasten, kan interesserte få innsikt også i de andre posisjonene som nevnes her gjennom boka ‘Økonomisk tenkning’ redigert av Tone Smith, Ebba Boye og Bent-Arne Sæther. Et eget oppslag om denne boka finnes i tilleggsmaterialet til podkastepisoden.