Dypdykk i teorien

Spørsmålet om hva som skaper verdi har stått sentralt i økonomifaget siden det oppstod som vitenskap på 1700-tallet. To ulike svar har dominert faget gjennom historien: arbeidsverdi og nytte. Disse begrepene representerer også et viktig skille mellom klassisk og nyklassisk økonomisk tenkning.

De klassiske økonomene, som Adam Smith og David Ricardo, var opptatt av produksjonen og hvordan samfunnets rikdom ble skapt. De mente at verdien av varer i stor grad hang sammen med mengden arbeid som var nødvendig for å produsere dem. Denne tankegangen er kjent som arbeidsverdilæren. En vares verdi ble forstått som noe som hadde et objektivt grunnlag i form av antall arbeidstimer som inngikk i produksjonsprosessen. Karl Marx videreutviklet arbeidsverdilæren. Han argumenterte for at bytteverdien til varer i siste instans springer ut av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som ligger i produksjonen av dem. Denne teorien brukte han til å analysere utbytting under kapitalismen. Ifølge Marx skaper arbeiderne mer verdi gjennom sitt arbeid enn de mottar i lønn, og forskjellen danner grunnlaget for kapitaleiernes profitt.

Fra slutten av 1800-tallet vokste den nyklassiske økonomiske tenkningen fram. Her ble opp­merk­somheten flyttet fra produksjon til forbruk og individuelle valg. I stedet for å spørre hvor mye arbeid som lå bak en vare, spurte man hvor stor nytte varen ga den som kjøpte eller brukte den. Verdien ble forstått som subjektiv og knyttet til individets preferanser. Priser ble dermed sett som uttrykk for hvor høyt mennesker verdsetter ulike goder, ikke nødvendigvis for arbeidsinnsatsen som ligger bak dem.

Forskjellen mellom arbeidsverdi og nytte illustrerer to forskjellige måter å forstå økono­misk verdiskaping på. Det samme gjelder begrepene bruksverdi og bytteverdi. Den klassiske tradisjonen fokuserte på arbeid, produksjon og fordeling av samfunnets verdiskaping. Den nyklassiske tradisjonen legger vekt på individuelle preferanser, egennytte og markedets rolle i å koordinere valg. Skillet er fortsatt viktig i dagens debatt om økonomi, ikke minst i disku­sjoner om bærekraft, ulikhet og forholdet mellom markedspriser og hva som faktisk er verdifullt for mennesker og samfunn.

I økonomifaget har det lenge vært skilt mellom bruksverdi og bytteverdi. Dette skillet går tilbake til klassiske økonomer som Adam Smith, og er fortsatt viktig for å forstå hva økonomi handler om

Bruksverdi viser til nytten en vare eller tjeneste har i menneskelig bruk – altså hvor godt den dekker menneskelige behov. Mat har for eksempel høy bruksverdi fordi vi trenger det for å overleve. En bolig gir beskyttelse og trygghet, og helse­tjenester bidrar til gode liv. Bruks­verdi handler dermed om konkrete funksjoner og behov: hva ting faktisk gjør for oss i praksis.

Bytteverdi, derimot, handler om hvilken verdi en vare har i bytte med andre varer – altså hvilken pris den får i et marked. Denne verdien måles i penger og uttrykker hvor mye andre er villige til å betale for varen. Det betyr at bytteverdi ikke nødvendigvis sier noe om hvor viktig noe er for liv og velferd, men om etterspørsel, kjøpekraft og hvordan markedet fungerer.

Forskjellen mellom disse to verdiformene kan illustreres med et enkelt eksempel: Vann er helt avgjørende for liv og har derfor svært høy bruksverdi, men er ofte billig – ja gratis – der vann finnes i overflod. Diamanter har derimot begrenset betydning for våre grunnleggende behov, men kan ha svært høy pris. Dette kalles ofte “vann–diamant-paradokset” og viser at bytteverdi og bruksverdi ofte ikke sammenfaller – og i noen tilfeller kan være nærmest motsatte.

I moderne økonomier, der markeder spiller en dominerende rolle, er det i stor grad bytteverdi – altså pris – som avgjør hva som produseres og hvem som får tilgang til det som produseres. Dette kan føre til utfordringer. Siden betalingsevne styrer etterspørselen, kan skjev fordeling føre til at varer og tjenester som er lite viktige for å skape gode liv likevel blir mye etterspurt, mens de som har lav kjøpekraft ikke får dekket det aller nødvendigste en gang. Ved å tilby visse grunnleggende goder gjennom offentlige ordninger – som gratis skole og helsetjenester – sørger det offentlige/samfunnet for at viktige bruksverdier blir tilgjengelige for alle uavhengig av inntekt.

I økologisk og institusjonell økonomi legges det stor vekt på bruksverdiene. Disse fagretningene understreker at økonomien bør organiseres slik at grunnleggende behov dekkes for alle, og at vurderingen av hva som er verdifullt ikke kan overlates til markedet alene.

Skillet mellom bruksverdi og bytteverdi synliggjør dermed et grunnleggende spørsmål:
Skal økonomien styres av hva vi trenger for å få gode liv – eller av hva som kan selges til høyest mulig pris? At det er en slik konflikt, blir ofte usynlig i nyklassiske analyser, fordi for­delings­spørsmål i stor grad er skjøvet i bakgrunnen.

Institusjonell økonomi ¹ har sine aner tilbake til norsk-amerikaneren Thorstein Veblen. En annen viktig økonom i en tidlig fase var John R. Commons. Retningen oppstod kort tid etter at nyklassisk økonomi begynte å ta form og var basert på en kritikk av denne – særlig dens individualistiske menneskesyn og forestilling om markeder som nøytrale og selv­regulerende. I stedet la denne tradisjonen vekt på at økonomien er et system av menneske­skapte institu­sjoner som konven­sjoner, normer og lovverk. Commons vektla at økonomi først og fremst handler om rettigheter, plikter og fordelingen av adgang til ressurser – altså hvem som får bruke hva og på hvilke vilkår. Mennesket forstås som formet av institusjoner samt av organisasjoner og maktforhold det inngår i. Samtidig er det selv med på å utvikle og endre disse konstruksjonene.

At vi formes av institusjoner, av samfunnet og det økonomiske systemet vi er en del av, innebærer at våre preferanser og verdier ikke kan forstås som fullt ut gitte eller uavhengige. Dermed utfordres forestillingen om at individuelle valg alene kan brukes som grunnlag for å vurdere samfunnets velferd, slik det ofte forutsettes i nyklassisk økonomi. Veblen påpekte blant annet at forbruk ofte fungerer som sosial markering, såkalt «prangende forbruk».

Mennesket kan altså ikke sees på som et isolert individ, men som et sosialt og relasjonelt vesen, formet av roller og preget av vaner, kultur og læring. Vi kan dessuten ha andre verdier som borgere enn som forbrukere, samtidig som våre valg som forbrukere påvirkes av reklame og rådende forbruksnormer – av forestillinger om status og sosial posisjon. Valg skjer derfor ikke gjennom perfekte, individuelle beregninger, men gjennom erfaring og påvirkning og de institu­sjonelle rammene vi opererer innenfor. Økonomiske prosesser ses dermed som evolusjonære og historiske, snarere enn som statiske likevektssystemer.

Som episode 5 av podkasten ser nærmere på, skiller institusjonelle økonomer mellom individuell og sosial rasjonalitet, mellom hva som er best individet og hva som er best for fellesskapet. Et hovedpoeng er at mens noen økonomiske systemer, som markedet, framhever egeninteressen, framhever andre institusjoner, som demo­kratiske beslutningsprosesser og ulike former for samarbeid, i større grad fellesinteressen.

Et sentralt poeng er videre at tilgang til ressurser alltid er et spørsmål om makt og konflikt. Institu­sjonelle økonomer studerer hvordan rettigheter, plikter og eierskap etableres og endres gjen­nom politiske prosesser. Markeder er ikke ‘naturlige’, men institusjonelt konstruerte og politisk forankrede. Produksjon og fordeling formes derfor både av markeder, organisasjoner (som bedrifter) og politiske beslutninger.

Denne tilnærmingen åpner for en forståelse av økonomien der fenomener som reklame, sosial påvirkning, ulikhet og interessekamp blir sentrale. Institusjonell økonomi gir dermed viktige verktøy for å analysere hvordan økonomiske systemer faktisk fungerer og ikke minst hvordan de kan endres.

——————————

¹ Institusjonell økonomi kan deles i den ‘originale’/‘klassiske’ og den ‘nye’. Sistnevnte er i stor grad basert på teorien om det økonomiske mennesket. Hovedfokuset er rettet mot transaksjonskostnadenes betydning for økonomisk organisering. Dette representerte et viktig brudd med standard økonomisk teori, som i overveiende grad har analysert markeder som om slike kostnader var fraværende. Både podkasten og dette tilleggsmaterialet om institusjonell økonomi baserer seg på nyere versjoner av den ‘originale’ institusjonelle økonomiske tenkningen. Også denne ‘skolen’ vektlegger transaksjons­kostnadene og deres betydning for økonomisk organi­sering. Men et enda sterkere fokus legges på hvordan organiseringen påvirker ulike gruppers tilgang på ressurser og hvordan den påvirker oss som mennesker. Det betyr et fokus på makt og hvilke betydning det har for den økonomiske prosessen og fordelingsspørsmål. Det betyr også vektlegging av hvordan måten vi organiserer økonomisk aktivitet på virker inn på hvilken rasjonalitet/type motivasjon som dominerer handlingene våre.

Institusjoner er sentrale for å forstå hvordan økonomien faktisk fungerer. Institusjoner kan enkelt beskrives som samfunnets ‘spilleregler’ – de rammene som former hvordan vi handler og samhandler med hverandre.

Institusjoner kan grupperes i tre kategorier: konvensjoner, normer og formelle regler (lover). Konvensjoner handler om hvordan det forventes at ting gjøres og forstås – for eksempel ord og grammatikk (språket), målesystemer eller hverdagslige praksiser. Normer går et steg videre ved å si noe om hva som er riktig/hva vi bør gjøre, som å vise respekt for andre eller ta hensyn til naturen. Formelle regler, som lover, er i tillegg basert på et system for håndheving gjennom myndigheter og domstoler. Det er viktig å merke seg at organisasjoner som bedrifter, stater og universiteter ikke er institusjoner i denne betydningen. De er aktører som både fungerer og får sitt særpreg i kraft av de institusjonene de er basert på.

Institusjoner gjør komplekse samfunn mulige. De skaper forutsigbarhet og koordinering i hverdagen vår, og de gir mening til handlingene våre. Samtidig former de oss som individer: Gjennom oppvekst og erfaring lærer vi hva som forventes av oss i ulike roller – som forbrukere, arbeidstakere, borgere eller beslutningstakere. Dermed er institusjoner ikke bare noe vi lager – de er også med på å forme hvem vi er og hvordan vi handler.

Dette er avgjørende for å forstå økonomien. Den er ikke et naturlig system som fungerer av seg selv, men et samfunnsskapt system bygget på politisk formulerte institusjoner. Disse institusjonene bestem­mer hvem som har tilgang til ressurser, hvordan produksjonen skjer, og hvordan gevinster og kostnader fordeles. Eiendomsrett, markedsregler, selskapsformer og finans­systemer er alle slike institusjoner. De påvirker både hva som produseres, hvordan det produseres, hvordan produksjonen fordeles og hvilke konsekvenser produksjonen får for natur og samfunn. Institusjoner bestemmer dermed også hvordan vi håndterer utslipp og avfall. Konflikter om arealbruk, energi, fiskeressurser og mineraler er derfor i stor grad konflikter om hvilke regler og rettigheter som skal gjelde og hvilke verdier som skal prioriteres.

Et viktig aspekt ved institusjoner er makt. De gir oss kapasitet til å handle – men de fordeler også slike muligheter ulikt. Noen aktører får større kontroll over ressurser og beslutninger enn andre. Samtidig påvirker institusjoner hvordan vi tenker om verden, hva vi ser som normalt og hvilke løsninger vi oppfatter som realistiske.

Selv om institusjoner kan virke stabile og ‘naturlige’, er de menneskeskapte og kan endres. Slike endringer kan skje gradvis, gjennom utvikling av nye praksiser og normer, eller mer direkte gjennom politiske beslutninger. For å utvikle en bærekraftig økonomi, er det ikke nok å prøve å endre individuelle valg – for eksempel hva vi forbruker. Vi må også endre de institusjonelle rammene som ligger til grunn for disse valgene. Å forstå institusjonenes rolle er viktig både for å forstå de utfordringene vi står overfor og hvordan vi kan løse dem. Det vil gi innsikt i hvorfor dagens økonomi fungerer som den gjør og hvordan vi kan endre den.

Klassisk økonomi vokste fram på 1700- og 1800-tallet med tenkere som Adam Smith, David Ricardo, Thomas Malthus og John Stuart Mill. Den oppstod i en tid preget av tidlig industriali­sering og økende betydning av markeder, men retningen beholdt samtidig et sterkt fokus på produksjon og bruk av naturressurser i den forbindelse. Økonomi ble forstått som en prosess der samfunnet skaper rikdom gjennom innsats av arbeid og naturressurser (særlig jord). Disse økonomene framhevet også fordelene med arbeidsdeling.

De klassiske økonomene skilte mellom bruksverdi og bytteverdi. Bruks­verdi handler om hvordan varer dekker konkrete menneskelige behov – som mat, klær og bolig – mens bytteverdi handler om hvor mye et gode er verdt i forhold til et annet gode målt i form av priser. De hevdet at bytteverdien stod i forhold til arbeidsinnsatsen bak varene (arbeidsverdi­læren). Samlet gav disse begrepene økonomifaget en langt på vei ‘objektiv’ forankring i materielle forhold og konkrete menneskelige behov.

Naturens rolle var tydelig til stede, både som grunnlag for produksjon og som mulig begrens­ning. Malthus pekte på naturgitte grenser for matproduksjon. Samtidig var økonomi­faget nært knyttet til moralfilosofien og til samfunnsutviklingen. Mill reflekterte over en mulig framtidig stasjonær tilstand der veksten i kapital og befolkning hadde stanset som følge av ressurs­begrensninger og økonomiske samfunnsforhold. Han betraktet ikke dette som et fullstendig opphør av framgang, men mente at videre moralsk, sosial og kulturell utvikling fortsatt ville være mulig. Derfor stilte han spørsmål ved om stadig økonomisk vekst burde være samfunnets hovedmål når et høyt velstandsnivå var oppnådd, og la større vekt på spørsmål om fordeling og livskvalitet.

Ricardo la på sin side stor vekt på fordelingen av rikdom mellom klasser i form av jordrente (landadelen), profitt (kapitalistene) og lønn (arbeiderne), men da ut fra ei forklaring basert på de ulike ressursenes produktivitet/økonomiske lover og ikke en rettferdighets­betraktning som Mill. Malthus argumenterte sterkt mot ‘understøttelse av de fattige’ siden fattigdom, etter hans mening, var et permanent fenomen. Slik han så det, ville befolknings­økningen alltid være raskere enn økningen i matproduksjonen. Selv om Smith er oppfattet som ‘far’ til begrepet ‘det økonomiske mennesket’ – som selvsentrert individ – var han vel så mye opptatt av at mennesker også handler ut fra empati og moralske vurderinger – ikke bare egeninteresse.

Samlet sett viser dette at klassiske økonomer – riktignok med ulik vektlegging og verdisyn – analyserte økonomien som et samspill mellom produksjon, naturgitte rammer og fordeling mellom samfunnsgrupper.

Nyklassisk økonomi vokste fram mot slutten av 1800-tallet og ble den dominerende økon­omiske teoriretningen gjennom store deler av 1900-tallet. Denne tradisjonen danner fortsatt et viktig grunnlag for dagens standard økonomiske teori. Sentrale personer bak den tidlige utviklingen var W. Stanley Jevons, Léon Walras og Alfred Marshall. Senere bidro økonomer som John Hicks, Paul Samuelson og Kenneth Arrow til å videreutvikle og formalisere teorien.

Vi står overfor et veldig tydelig skifte i forhold til de klassiske økonomene: fra fokus på produksjon og behov til fokus på individers valg, preferanser og nytte. Verdi forstås ikke lenger som noe objektivt knyttet til arbeid eller konkrete menneskelige behov, men som noe subjektivt – dvs. hvor mye subjektiv nytte en vare gir den enkelte.

Nyklassikerne videreutviklet også ideen om ‘det økonomiske mennesket’: en rasjonell aktør som maksimerer egen nytte, basert på stabile preferanser og full informasjon. Dette mulig­gjorde utviklingen av matematiske modeller av tilbud, etterspørsel og markedslikevekt. Det påpekes at under ideelle betingelser (full konkurranse, full informasjon, ingen transaksjons­kostnader etc.) vil markedet sikre effektive løsninger – dvs. at behovstilfredsstillelsen for den enkelte blir den best mulig – gitt inntektsfordelingen/kjøpekraften til den enkelte. Et sentralt punkt er videre at markeder er selvregulerende – dvs. det finner fram til priser som gir likevekt mellom tilbud og etter­spørsel.

Naturens rolle for den økonomiske prosessen ble etter hvert mer eller mindre borte i ny­klassikernes modeller og tekster. Økonomien ble i stor grad analysert som et lukket kretsløp av produk­sjon og forbruk, der naturressurser enten ikke ble inkludert eller behandlet som erstatte­lige med menneskeskapt kapital/teknologi. Samtidig ble kontinuerlig økonomisk vekst et sentralt mål, basert på antakelsen om at mer produksjon gir mer velferd i betydningen subjektiv egennytte.

Nyklassikerne la stor vekt på å utvikle økonomifaget som et nøytralt fag lignende fysikken – dvs. unngå verdivurderinger. Det framheves at den eneste verdivurderingen som gjøres er at mer forbruk er bedre enn mindre. Fordelingsspørsmål ble – med samme begrunnelse – definert som politiske og dermed ‘utenfor’ økonomi­faget. Nyklassiske teorier og metoder har stått svært sterkt og utgjort grunnlaget for undervisning og forskning ved de fleste økonomi-institutter verden over, særlig etter at keynesiansk økonomi ble utfordret av monetaristiske og nyliberale strømninger på slutten av 1970-tallet. Samtidig finnes det en rekke alternative retninger, som feministisk, institusjonell, marxistisk og økologisk økonomi. Post-keynesianismen og den østerrikske skolen må også nevnes. Selv om disse tradisjonene har bidratt med viktige perspektiver, har de gjennomgående hatt en marginal posisjon i ‘faget’. ¹

Kritikken av nyklassisk økonomi peker på at skolen er basert på lite realistiske forutsetninger om mennesket, at maktforhold blir oversett, at faget prøver å opptre nøytralt i forhold til fordelingsspørsmål og dermed kan legitimere en stadig skjevere fordeling av inntekt og formue. Det påpekes også at denne skolen gir begrenset grunnlag for å analysere miljøprob­lemer. De siste ti-årene ser vi en økt interesse blant ‘standard’ økonomer rette mot å studere avvik fra forutsetningene – for eksempel forskning innenfor såkalt ‘adferdsøkonomi’. Dette er en interes­sant trend, men har ikke ført til utviklingen av en ny modell for menneskelig handling. Snarere er ‘det økonomiske mennesket’ fortsatt en dominerende forutsetning i økonomisk forskning, undervisning og politikk.

——————————

¹ Mens institusjonell og økologisk økonomi beskrives under episode 2 av podkasten, kan interesserte få innsikt også i de andre posisjonene som nevnes her gjennom boka ‘Økonomisk tenkning’ redigert av Tone Smith, Ebba Boye og Bent-Arne Sæther. Et eget oppslag om denne boka finnes i tilleggsmaterialet til podkastepisoden.

For å forstå forholdet mellom økonomi og natur er det nyttig å ta utgangspunkt i noen grunnleggende innsikter fra fysikken – særlig det som kalles termodynamikkens lover. Disse beskriver hvordan energi og materie oppfører seg i verden, og setter dermed rammer for all økonomisk aktivitet.

Den første loven sier at verken energi eller materie kan skapes eller forsvinne – de kan bare endre form. Når vi driver økonomisk aktivitet, lager vi derfor ikke noe ‘nytt’ i fysisk forstand. Dret vi gjør er å omforme materialer og energi. Når vi produserer mat, bygger hus eller lager klær, tar vi materialer og energi fra naturen og gir dem nye former. Ingenting blir borte. Like viktig, alt som tas inn i økonomien, ender før eller siden opp som avfall – enten raskt, som utslipp fra forbrenning, eller over tid når produkter brytes ned. Økonomien er dermed en prosess der ressurser tas inn, omformes og føres tilbake til naturen igjen.

Den andre loven sier noe om hva som skjer i disse omformingene. Den peker på en grunnleggende tendens i naturen: systemer beveger seg mot økt uorden (entropi). En enkel måte å forstå dette på er gjennom å tenke på hva som er mest sannsynlig – orden eller uorden. Det finnes langt flere måter ting kan være uordnet på enn måter de kan være ordnet på.

Tenk på en sølvring. Atomene er organisert på en bestemt måte som gir ringen dens form/orden. De samme atomene kan imidlertid ordnes på myriader av andre måter. Den spesifikke ordenen er lite sannsynlig og må skapes. Det krever arbeid og dermed energi. Dersom energi og materie overlates til seg selv, vil de ha tendens til å spres og blandes. Strukturer brytes ned, og vi får mer uorden.

Men – og dette er kjernen i den andre loven – denne ordenen kan bare oppstå ved at det samtidig skapes enda mer uorden et annet sted. Når vi produserer noe, bruker vi energi av høy kvalitet til å bearbeide materialer. I denne prosessen omdannes en del av energien til varme som spres og ikke lenger kan brukes til å utføre arbeid. Vi skaper både orden og (enda mer) uorden når ulike mineraler brytes og foredles til produkter. Videre vil produkter slites, materialene som er brukt blandes og blir mindre tilgjengelige som avfall. Summen av disse endringene er at den totale uordenen øker, selv om vi ‘lokalt’ har skapt nyttige ting.

Dette ser vi også i naturen. Livet er en avansert form for orden som opprettholdes ved at organismer tar inn energi – særlig solenergi – og avgir varme og avfall. Livet lever av den høye graden av orden som finnes i solenergien, men også livsprosesser unngår ikke at det skapes økt uorden totalt sett. Livet på jorda kan slik sett beskrives som en form for lokal orden. At liv har oppstått, har skjedd mot de fleste odds. Av universets milliarder av solsystemer, er vårt det eneste stedet vi per nå vet at det har funnet sted.

Setter vi de to lovene sammen, blir implikasjonen klar: alt vi tar ut av naturen, ender som avfall, og gjennom bruk blir ressursene mer spredt og vanskeligere å utnytte. Selv resirkulering krever energi og medfører tap. Fullstendig gjenvinning er derfor ikke mulig.

Termodynamikken viser at økonomiske prosesser er som andre naturprosesser, en prosess der energi og materie omformes innen klare fysiske rammer. Vi kan skape orden, men bare ved samtidig å øke den samlede uordenen. Det setter grenser for hvor effektivt vi kan bruke ressurser – og for økonomiens størrelse over tid.

Økologisk økonomi vokste fram fra 1960- og 70-tallet som en reaksjon på at naturen i stor grad hadde forsvunnet ut av fokuset til den dominerende nyklassiske skolen – deres modeller og tekster. Sentrale forfattere i tidlig fase var Nicolas Gerogescu-Roegen, Herman Daly og Joan Martinez-Alier. En viktig utløsende faktor synes å være at miljøproblemene ble stadig mer synlige. Perspektivet tar utgangspunkt i at økonomien er grunnleggende avhengig av naturen og må forstås som en fysisk prosess med tilførsel av energi og materialer og utslipp av avfall.

Inspirert av blant annet termodynamikk understrekes det at økonomisk aktivitet alltid er avhengig av energi og materielle ressurser, og at den derfor uunngåelig påvirker naturens systemer. Samtidig har naturen begrenset evne til å levere ressurser og absorbere utslipp, noe som kommer til uttrykk gjennom ulike former for naturlige tålegrenser. Miljøproblemer betraktes derfor ikke som tilfeldige ‘eksternaliteter’, men som systematiske konsekvenser av økonomisk aktivitet og hvordan økonomien er organisert. Dette blir særlig tydelig i en økonomi som drives av profittmaksimering og det påfølgende behovet for kontinuerlig vekst og økende miljøbelastninger.

To sentrale spørsmål står i fokus:

• Skala: Hvor stor kan økonomien være innenfor naturens tålegrenser?

• Fordeling: Som følge av skalabegrensninger, hvordan skal ressurser og velferd fordeles rettferdig?

Økologisk økonomi utfordrer også idéen fra nyklassisk økonomi om at mer alltid er bedre enn mindre. Det er ikke slik at økt forbruk alltid gir bedre liv. Snarere legges det vekt på at alle må få dekket sine grunnleggende menneskelige behov, og at målet ikke er økt forbruk, men økt livskvalitet. Videre innebærer naturens tålegrenser at mer gjerne blir mindre, dvs. at økt forbruk kan medføre mindre natur i form av natur- og klimakriser. Økologiske økonomer understreker at livskvalitet er mer enn tilfredsstillelse av kortsiktige forbrukspreferanser. Tap av natur kan innebære redusert livskvalitet selv om forbruket øker. Videre kan naturens langsiktige evne til å gi oss grunnleggende goder og tjenester svekkes. Vi får mindre tilgang til rent vann, ren luft, fruktbar jord og stabile klimaforhold. Dermed svekkes naturens evne til å understøtte men­neske­lige samfunn og gode liv, både i dag og i framtida.

Dette har inspirert en ‘spesialisering’ innen økologisk økonomi: utviklingen av nedvekst (norsk for ‘degrowth’) og post-vekst perspektiver. Her framheves behovet for redusert ressursbruk i rike land og at vel­ferds­utvikling ikke er knyttet til vekst i bruttonasjonalproduktet. Hoved­argumentet er at rike, ofte ressursintensive samfunn må redusere ressursbruken, samtidig som velferden sikres gjennom bedre fordeling, sterkere fellesskap og nye former for verdiskaping.

Økologisk økonomi påpeker altså at det blir feil å forstå økonomien som et selvstendig markeds­system frikoblet fra naturens prosesser. Snarere er den en del av begrensede og levende økosystemer der bærekraft krever både redusert press på naturen og sosial rettferdighet. Gitt sammenhengene mellom natur og økonomi og de begrensingene som er involvert, er det ikke mulig for økonomifaget å bli verdinøytralt slik nyklassikerne mener. I stedet må faget tydelig­gjøre hvilke verdier som bør være sentrale for samfunnsutviklingen. Økologiske økonomer fram­hever såkalte bærekraftsverdier som rettferdighet, langsiktighet og forvalter­ansvar. Sam­funnet trenger å ta eksplisitt stilling til slike verdier og bygge institusjonelle systemer som ivaretar dem. Slik sett er det en nær kobling mellom økologisk og institusjonell økonomi.

I podkasten NOK! En podkast om bærekraftig økonomi legges en bredere forståelse av økonomi til grunn enn det som er vanlig. Økonomi handler ikke først og fremst om penger, markeder eller vekst, men om hvordan vi som samfunn bruker naturressurser til å produsere og fordele det vi trenger for å leve gode liv. Økonomi dreier seg om å dekke menneskelige behov innenfor de rammene som naturen setter.

All produksjon – også av tjenester – krever energi og materialer fra naturen. Den økonomiske prosessen er et samspill mellom mennesker og natur. Samtidig er den også et samspill mellom mennesker. Økonomien består av regler for hvem som har tilgang til ulike natur­ressursene og under hvilke betingelser. Det eksisterer regler som definerer rammer for produk­sjonen og hvordan produkter og inntekt fra produksjonen fordeles. Institusjoner, maktstrukturer og verdier er derfor sentrale aspekter ved en økonomi.

Disse forholdene varierer mellom samfunn og økonomier har tatt ulik form gjennom tidene. Markeder er bare én av flere måter å organisere økonomisk aktivitet på. Produksjon og forbruk kan skje uten at det styres av markeder. Selvforsyning spiller en viktig rolle i mange samfunn. Ulønnet arbeid, som husholdsarbeid og omsorgsarbeid, er helt sentralt for å dekke menneskel­ige behov, selv om det ofte usynliggjøres i tradisjonell økonomisk analyser. For eksempel fanges ikke ulønnet omsorgsarbeid opp i et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) siden det ikke er gjenstand for kjøp og salg.

I vår økonomi er målet om å tjene mest mulig penger en viktig drivkraft. Men målet for økonomien er ikke gitt. Økonomien kunne også vært organisert rundt å dekke grunnleggende behov. Hva vi oppfatter som behov og hvordan disse best kan dekkes, formes videre i et samspill mellom biologiske forutsetninger, sosiale og politiske prosesser. Vi påvirkes av reklame, og i vårt samfunn er det ofte av stor verdi å ha det nyeste. Slik har det ikke alltid vært. Videre kan det også oppstå motsetninger mellom hva vi subjektivt ønsker og hva som faktisk bidrar til gode liv for oss som mennesker og som sikrer et bærekraftig samfunn.

Standard økonomisk teori – ofte omtalt som nyklassisk økonomi – framstiller markedsøko­nomien som et nøytralt system der alle kan skaffe seg det de ønsker. Dette er misvisende - ingen økonomiske systemer er verdinøytrale. Dagens dominerende form for markedsøkonomi fremmer de verdiene som kan kjøpes og selges, noe som videre prioriterer interessene til de som har stor kjøpekraft. Andre måter å organisere økonomien på fremmer andre verdier og interesser. Kombinasjoner av ulike systemer kan derfor bidra til at et bredere sett av verdier dekkes. Økonomiske beslutninger har konsekvenser for både natur og mennesker og skaper derfor politiske spørsmål som ikke kan ‘løses’ en gang for alle. Snarere må de løftes fram, vurderes og debatteres åpent.

Et formål med podkasten NOK! og tekstene på denne nettsiden som oppsummerer viktig inn­hold, er å gi innsikt til hjelp i en slik samfunnsmessig samtale. Vi ønsker å fremme en måte å tenke om økonomi på som gir et godt grunnlag for å analysere dagens kriser og for å utforske hvordan vi kan utvikle en økonomi som faktisk tjener all mennesker innenfor naturens grenser.