Aksjen og aksjeselskapet framstår i dag som naturlige deler av økonomien. Historisk er de imidlertid relativt nye institusjoner og resultatet av en lang politisk og juridisk utvikling.

Ideen om å dele opp eierskap i omsettelige andeler er langt eldre enn aksjeselskapet slik vi kjenner det i dag. Historikere har identifisert forløpere både i middelalderens gruvedrift og handelsvirksomhet, der flere investorer kunne eie andeler i samme virksomhet. Et kjent eksempel er de franske Bazacle-møllene på 1300-tallet, hvor eierandelene kunne omsettes mellom ulike personer.

De første egentlige aksjeselskapene vokste fram i Europa på 1500- og 1600-tallet som svar på behovet for å finansiere kostbare prosjekter – for eksempel gruvedrift og handel med koloniene. Viktige milepæler i utviklingen av aksjeselskapsformen er blant annet Muscovy Company (1555), Company of Mines Royal (1568) og senere Dutch East India Company (VOC) fra 1602. Disse selskapene bidro til å utvikle ideen om å samle kapital fra mange investorer gjennom omsettelige eier­andeler og å spre risikoen mellom dem. Samtidig skilte de seg på viktige måter fra det moderne aksjeselskapet. De var gjerne etablert gjennom særskilte privilegier gitt av staten og hadde ofte et avgrenset formål knyttet til handel, utvinning eller koloniale virksom­heter. Den moderne aksjeselskapsformen vokste gradvis fram gjennom de institusjonelle reformene på 1800-tallet.

Likevel var aksjeselskapet lenge omgitt av betydelig skepsis. Spekulasjonsbølgen rundt South Sea Company i England kulminerte i den såkalte South Sea Bubble i 1720. Da boblen sprakk, tapte tusenvis av investorer store verdier. Blant dem var Isaac Newton, som etter sigende mistet en betydelig del av formuen sin og senere skal ha uttalt at han kunne beregne himmellegemenes bevegelser, men ikke menneskers galskap. Reaksjonen ble sterk. Samme år vedtok det britiske parlamentet Bubble Act (1720), som la strenge begrensninger på etableringen av nye aksje­selskaper. Loven ble stående i mer enn hundre år og illustrerer at aksjeselskapet lenge ble oppfattet som en institusjon som krevde omfattende politisk kontroll.

Først gjennom reformene på 1800-tallet ble lovgivningen rundt aksjeselskaper gradvis liberali­sert og selskapsformen utviklet til den dominerende organisasjonsformen den er i dag. To reformer var spesielt viktige. For det første ble det gjennom lovgivning innført begrenset ansvar for aksjeeierne. Den britiske Limited Liability Act av 1855 innebar at investorene nor­malt bare risikerte den kapitalen de hadde skutt inn i selskapet. Hus, jord og andre private eiendeler var ikke lenger automatisk utsatt dersom selskapet gikk konkurs.

For det andre ble aksjeselskapet gradvis ‘frigjort’ fra sitt opprinnelige samfunnsoppdrag. Tidlige selskaper var ofte opprettet for bestemte formål som å bygge en jernbane og ble avviklet når formålet var nådd. De var også underlagt andre restriksjoner. Mot slutten av 1800-tallet ble mange av disse fjernet. Selskapene kunne fra da av eksistere på ubestemt tid, eie aksjer i andre selskaper, operere over større geografiske områder og ekspandere gjennom oppkjøp og fusjoner. Samtidig ble etablering av selskaper liberalisert. Resultatet var framveksten av den moderne selskapsformen med de kjennetegnene vi ser i dag: omsettelige aksjer, begrenset ansvar, egen juridisk personlighet og profesjonell ledelse.

Sett i lys av podkasten er dette viktig fordi aksjeselskapet ikke bare er en måte å organisere produksjon på. Aksjeselskapet har gjort det mulig å mobilisere kapital, organisere produksjon i stor skala og gjennomføre investeringer som tidligere ville vært vanskelige å realisere. Samtidig har selskapsformen styrket en økonomisk dynamikk preget av kontinuerlig ekspan­sjon og krav om avkastning, noe som har bidratt til dagens miljø- og fordelings­utfordringer. Aksjeselskapet er derfor ikke bare et juridisk verktøy, men en av de mest innflytelsesrike insti­tu­sjonene i moderne økonomier.

Spørsmålet om hva som skaper verdi har stått sentralt i økonomifaget siden det oppstod som vitenskap på 1700-tallet. To ulike svar har dominert faget gjennom historien: arbeidsverdi og nytte. Disse begrepene representerer også et viktig skille mellom klassisk og nyklassisk økonomisk tenkning.

De klassiske økonomene, som Adam Smith og David Ricardo, var opptatt av produksjonen og hvordan samfunnets rikdom ble skapt. De mente at verdien av varer i stor grad hang sammen med mengden arbeid som var nødvendig for å produsere dem. Denne tankegangen er kjent som arbeidsverdilæren. En vares verdi ble forstått som noe som hadde et objektivt grunnlag i form av antall arbeidstimer som inngikk i produksjonsprosessen. Karl Marx videreutviklet arbeidsverdilæren. Han argumenterte for at bytteverdien til varer i siste instans springer ut av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som ligger i produksjonen av dem. Denne teorien brukte han til å analysere utbytting under kapitalismen. Ifølge Marx skaper arbeiderne mer verdi gjennom sitt arbeid enn de mottar i lønn, og forskjellen danner grunnlaget for kapitaleiernes profitt.

Fra slutten av 1800-tallet vokste den nyklassiske økonomiske tenkningen fram. Her ble opp­merk­somheten flyttet fra produksjon til forbruk og individuelle valg. I stedet for å spørre hvor mye arbeid som lå bak en vare, spurte man hvor stor nytte varen ga den som kjøpte eller brukte den. Verdien ble forstått som subjektiv og knyttet til individets preferanser. Priser ble dermed sett som uttrykk for hvor høyt mennesker verdsetter ulike goder, ikke nødvendigvis for arbeidsinnsatsen som ligger bak dem.

Forskjellen mellom arbeidsverdi og nytte illustrerer to forskjellige måter å forstå økono­misk verdiskaping på. Det samme gjelder begrepene bruksverdi og bytteverdi. Den klassiske tradisjonen fokuserte på arbeid, produksjon og fordeling av samfunnets verdiskaping. Den nyklassiske tradisjonen legger vekt på individuelle preferanser, egennytte og markedets rolle i å koordinere valg. Skillet er fortsatt viktig i dagens debatt om økonomi, ikke minst i disku­sjoner om bærekraft, ulikhet og forholdet mellom markedspriser og hva som faktisk er verdifullt for mennesker og samfunn.

I økonomifaget har det lenge vært skilt mellom bruksverdi og bytteverdi. Dette skillet går tilbake til klassiske økonomer som Adam Smith, og er fortsatt viktig for å forstå hva økonomi handler om

Bruksverdi viser til nytten en vare eller tjeneste har i menneskelig bruk – altså hvor godt den dekker menneskelige behov. Mat har for eksempel høy bruksverdi fordi vi trenger det for å overleve. En bolig gir beskyttelse og trygghet, og helse­tjenester bidrar til gode liv. Bruks­verdi handler dermed om konkrete funksjoner og behov: hva ting faktisk gjør for oss i praksis.

Bytteverdi, derimot, handler om hvilken verdi en vare har i bytte med andre varer – altså hvilken pris den får i et marked. Denne verdien måles i penger og uttrykker hvor mye andre er villige til å betale for varen. Det betyr at bytteverdi ikke nødvendigvis sier noe om hvor viktig noe er for liv og velferd, men om etterspørsel, kjøpekraft og hvordan markedet fungerer.

Forskjellen mellom disse to verdiformene kan illustreres med et enkelt eksempel: Vann er helt avgjørende for liv og har derfor svært høy bruksverdi, men er ofte billig – ja gratis – der vann finnes i overflod. Diamanter har derimot begrenset betydning for våre grunnleggende behov, men kan ha svært høy pris. Dette kalles ofte “vann–diamant-paradokset” og viser at bytteverdi og bruksverdi ofte ikke sammenfaller – og i noen tilfeller kan være nærmest motsatte.

I moderne økonomier, der markeder spiller en dominerende rolle, er det i stor grad bytteverdi – altså pris – som avgjør hva som produseres og hvem som får tilgang til det som produseres. Dette kan føre til utfordringer. Siden betalingsevne styrer etterspørselen, kan skjev fordeling føre til at varer og tjenester som er lite viktige for å skape gode liv likevel blir mye etterspurt, mens de som har lav kjøpekraft ikke får dekket det aller nødvendigste en gang. Ved å tilby visse grunnleggende goder gjennom offentlige ordninger – som gratis skole og helsetjenester – sørger det offentlige/samfunnet for at viktige bruksverdier blir tilgjengelige for alle uavhengig av inntekt.

I økologisk og institusjonell økonomi legges det stor vekt på bruksverdiene. Disse fagretningene understreker at økonomien bør organiseres slik at grunnleggende behov dekkes for alle, og at vurderingen av hva som er verdifullt ikke kan overlates til markedet alene.

Skillet mellom bruksverdi og bytteverdi synliggjør dermed et grunnleggende spørsmål:
Skal økonomien styres av hva vi trenger for å få gode liv – eller av hva som kan selges til høyest mulig pris? At det er en slik konflikt, blir ofte usynlig i nyklassiske analyser, fordi for­delings­spørsmål i stor grad er skjøvet i bakgrunnen.

Eiendomsrett handler om hvem som har rett til å bruke, forvalte og dra nytte av samfunnets ressurser. Den er derfor en av de mest grunnleggende institusjonene i enhver økonomi. Eien­doms­rett avgjør hvem som får tilgang til jord, skog, fisk, vann, mineraler og andre ressurser, men også hvem som har myndighet til å bestemme hvordan disse skal brukes.

Det er lett å tenke på eiendomsrett som noe naturlig og gitt, men eiendomsrett er i realiteten et sett av samfunnsskapte regler. Disse reglene kan ta ulike former. Ressurser kan være underlagt privat eierskap, offentlig eierskap, felleseie eller fri tilgang. De ulike formene gir forskjellige rettigheter og plikter og skaper ulike måter å organisere økonomisk aktivitet på.

Forskjellen mellom disse eierformene handler ikke bare om hvem som eier, men også om hvordan eierskapet er organisert. I et aksjeselskap kan mange personer eie sammen gjennom omsettelige aksjer. Hver eier disponerer sin andel individuelt og kan normalt kjøpe eller selge aksjene uten samtykke fra de andre eierne. I et felleseie eller en allmenning er situasjonen annerledes. Her er ressursen eid i fellesskap av en gruppe, og bruken reguleres gjennom felles regler. Den enkelte eier ikke en bestemt andel som fritt kan selges, men har rettigheter og plikter som følger av medlemskap i fellesskapet. Statlig eierskap skiller seg igjen fra begge disse formene ved at ressursene forvaltes av offentlige organer på vegne av samfunnet som helhet. Målet er ofte å ivareta flere hensyn samtidig, ikke bare økonomisk avkastning.

Valget av eierform har stor betydning for både fordeling og bærekraft. Ulike former for eierskap skaper ulike insentiver, maktforhold og handlingsmønstre. Moderne aksjeselskaper legger til rette for at kapital kan flyttes raskt mellom sektorer og land på jakt etter høyest mulig avkastning. Felleseie er ofte mindre ekspansivt fordi ressursene er knyttet til bestemte grupper, steder og formål. Offentlig eierskap kan på sin side brukes for å ivareta samfunnshensyn som markeder ikke fanger opp.

Spørsmålet om eiendomsrett handler derfor ikke bare om juss. Det handler også om hvordan samfunnet organiserer tilgang til ressurser, hvordan gevinster og kostnader fordeles, og hvilke hensyn som skal styre forvaltningen av naturgrunnlaget vårt.

Det såkalte grønne skiftet betegne rådende strategier og tiltak med mål om å gjøre økonomien mer bærekraftig. Ideen er at den økonomiske aktiviteten kan fortsette å vokse dersom den baseres på renere teknologi, fornybare ressurser og mer effektiv ressursbruk. Typiske elementer er utvikling av grønne markeder, økt bruk av miljøavgifter, satsing på fornybar energi/bio­økonomi og mer sirku­lære produksjonssystemer.

Et viktig utgangspunkt for det grønne skiftet er erkjennelsen av at miljøproblemene ikke løser seg av seg selv gjen­nom økonomisk vekst. I motsetning til forestillingen om at vekst automatisk gir bedre miljø (den såkalte Kuznets-kurven for miljø), legges det vekt på aktive tiltak som teknologiutvikling og økonomiske virkemidler. Samtidig er det gjennomgående at løsningene innebærer juster­inger innenfor eksisterende økonomiske systemer og vekstdynamikken utford­res i liten grad.

Satsingen på grønne markeder illustrerer dette. Ordninger som betaling for økosystemtjenester, sertifisering og grønne obligasjoner bygger på ideen om at miljøproblemer kan håndteres gjennom markeder. Erfaringene viser imidlertid at slike løsninger ofte er avhengige av offentlige rammer og finansiering. Naturmiljøet er i stor grad et fellesgode, noe som gjør det vanskelig å basere seg på frivillig markedsadferd alene.

Et annet sentralt virkemiddel er statlige miljøavgifter og grønne skatter. Ved å gjøre miljøskade kostbar påvirkes adferden til produsenter og forbrukere. Slike virkemidler kan være effektive, men møter ofte politiske utfordringer, særlig knyttet til fordeling og effekter på bedrifters inntjening. De innføres derfor sjelden i et omfang som gir raske og gjennomgripende endringer.

Videre representerer bioøkonomi og overgangen til fornybare ressurser et viktig element. En sentral ambisjon her er å erstatte fossile energikilder. Men også fornybare løsninger er underlagt klare begrensninger. De krever areal, materialer og energi, og kan skape nye miljøkonflikter – jamfør diskusjonen om vindmøller. ‘Ny teknologi’ reduserer derfor ikke nødvendigvis natur­påvirkning, men endrer dens form.

Sirkulærøkonomi illustrerer både potensialet og begrensningene i disse strate­giene. Økt gjenbruk, reparasjon og resirkulering kan redusere presset på naturen. Samtidig setter termodynamikkens lover klare grenser: materialer forringes gjennom bruk, og energi går tapt. Naturlige kretsløp er dessuten langsomme sammenlignet med økonomiske prosesser.

Samlet sett representerer det grønne skiftet viktige bidrag til en mer bærekraftig økonomi. Tiltakene kan redusere ressursbruk og miljøbelastning per enhet produksjon og bidra til teknologisk innovasjon. Men sett i lys av termodynamikkens lover og naturens funksjonsmåte er de ikke tilstrekkelige alene. De retter seg i stor grad mot hvordan vi produserer, men i mindre grad mot hvor mye vi produserer og forbruker. Skal økonomien bringes innenfor naturens tålegrenser, må det grønne skiftet suppleres med mer grunnleggende endringer i økonomiens størrelse, ressursbruk og fordeling. Det krever fundamentale institusjonelle endringer – dvs. endringer i hvordan vi organiserer økonomisk aktivitet og hvilke motivasjoner som denne aktiviteten understøttes av.

Diskusjonen om hva som kjennetegner et godt liv kan spores tilbake til antikkens filosofi, der særlig skillet mellom hedonisme og eudaimonisme var sentralt. Begrepene brukes fortsatt innen filosofi, psykologi, sosiologi og økonomi for å beskrive ulike forståelser av livskvalitet og menneskelig utvikling.

Hedonisme fra filosofen Aristippos tar utgangspunkt i at et godt liv kjennetegnes av glede, tilfredshet og fravær av lidelse. Nytelse, komfort og frihet til å velge mellom ulike goder og aktiviteter vektlegges. Livssynet er i stor grad individorientert, ettersom det legger størst vekt på den enkeltes opplevelse av velvære.

Eudaimonisme har sitt utspring hos Aristoteles og bygger på ideen om menneskelig blomstring. Et godt liv handler her ikke først og fremst om nytelse, men om å utvikle evner og potensialer, leve i tråd med egne verdier, inngå i meningsfulle relasjoner og bidra til fellesskapet. I moderne forskning knyttes eudaimonisk livskvalitet gjerne til mening, mestring, personlig utvikling, autonomi og sosial tilhørighet.

Skillet mellom de to perspektivene har også hatt betydning for økonomisk teori. Nyklassisk økonomi er i stor grad bygget på en hedonistisk tradisjon der mennesker forstås som aktører som søker å tilfredsstille sine individuelle preferanser og dermed oppnå størst mulig nytte. Økonomisk vekst og økt forbruk blir derfor ofte sett som viktige bidrag til velferd.

Andre økonomiske tradisjoner, som institusjonell økonomi, feministisk økonomi og økologisk økonomi, legger større vekt på eudaimoniske aspekter ved menneskelivet. Her forstås velferd bredere enn inntekt og forbruk og knyttes også til forhold som mening, omsorg, deltakelse, rettferdighet, fellesskap og muligheten til å utvikle menneskelige evner.

I dag ser mange forskere hedonisme og eudaimonisme som komplementære perspektiver. Men­nesker trenger både glede og tilfredshet i hverdagen og muligheter til å utvikle seg og leve meningsfulle liv. Samtidig viser forskningen at når grunnleggende materielle behov er dekket, får ofte faktorer som gode relasjoner, mening, mestring, tillit og fellesskap større betydning for livskvaliteten enn ytterligere økning i inntekt og forbruk.

Institusjonell økonomi ¹ har sine aner tilbake til norsk-amerikaneren Thorstein Veblen. En annen viktig økonom i en tidlig fase var John R. Commons. Retningen oppstod kort tid etter at nyklassisk økonomi begynte å ta form og var basert på en kritikk av denne – særlig dens individualistiske menneskesyn og forestilling om markeder som nøytrale og selv­regulerende. I stedet la denne tradisjonen vekt på at økonomien er et system av menneske­skapte institu­sjoner som konven­sjoner, normer og lovverk. Commons vektla at økonomi først og fremst handler om rettigheter, plikter og fordelingen av adgang til ressurser – altså hvem som får bruke hva og på hvilke vilkår. Mennesket forstås som formet av institusjoner samt av organisasjoner og maktforhold det inngår i. Samtidig er det selv med på å utvikle og endre disse konstruksjonene.

At vi formes av institusjoner, av samfunnet og det økonomiske systemet vi er en del av, innebærer at våre preferanser og verdier ikke kan forstås som fullt ut gitte eller uavhengige. Dermed utfordres forestillingen om at individuelle valg alene kan brukes som grunnlag for å vurdere samfunnets velferd, slik det ofte forutsettes i nyklassisk økonomi. Veblen påpekte blant annet at forbruk ofte fungerer som sosial markering, såkalt «prangende forbruk».

Mennesket kan altså ikke sees på som et isolert individ, men som et sosialt og relasjonelt vesen, formet av roller og preget av vaner, kultur og læring. Vi kan dessuten ha andre verdier som borgere enn som forbrukere, samtidig som våre valg som forbrukere påvirkes av reklame og rådende forbruksnormer – av forestillinger om status og sosial posisjon. Valg skjer derfor ikke gjennom perfekte, individuelle beregninger, men gjennom erfaring og påvirkning og de institu­sjonelle rammene vi opererer innenfor. Økonomiske prosesser ses dermed som evolusjonære og historiske, snarere enn som statiske likevektssystemer.

Som episode 5 av podkasten ser nærmere på, skiller institusjonelle økonomer mellom individuell og sosial rasjonalitet, mellom hva som er best individet og hva som er best for fellesskapet. Et hovedpoeng er at mens noen økonomiske systemer, som markedet, framhever egeninteressen, framhever andre institusjoner, som demo­kratiske beslutningsprosesser og ulike former for samarbeid, i større grad fellesinteressen.

Et sentralt poeng er videre at tilgang til ressurser alltid er et spørsmål om makt og konflikt. Institu­sjonelle økonomer studerer hvordan rettigheter, plikter og eierskap etableres og endres gjen­nom politiske prosesser. Markeder er ikke ‘naturlige’, men institusjonelt konstruerte og politisk forankrede. Produksjon og fordeling formes derfor både av markeder, organisasjoner (som bedrifter) og politiske beslutninger.

Denne tilnærmingen åpner for en forståelse av økonomien der fenomener som reklame, sosial påvirkning, ulikhet og interessekamp blir sentrale. Institusjonell økonomi gir dermed viktige verktøy for å analysere hvordan økonomiske systemer faktisk fungerer og ikke minst hvordan de kan endres.

——————————

¹ Institusjonell økonomi kan deles i den ‘originale’/‘klassiske’ og den ‘nye’. Sistnevnte er i stor grad basert på teorien om det økonomiske mennesket. Hovedfokuset er rettet mot transaksjonskostnadenes betydning for økonomisk organisering. Dette representerte et viktig brudd med standard økonomisk teori, som i overveiende grad har analysert markeder som om slike kostnader var fraværende. Både podkasten og dette tilleggsmaterialet om institusjonell økonomi baserer seg på nyere versjoner av den ‘originale’ institusjonelle økonomiske tenkningen. Også denne ‘skolen’ vektlegger transaksjons­kostnadene og deres betydning for økonomisk organi­sering. Men et enda sterkere fokus legges på hvordan organiseringen påvirker ulike gruppers tilgang på ressurser og hvordan den påvirker oss som mennesker. Det betyr et fokus på makt og hvilke betydning det har for den økonomiske prosessen og fordelingsspørsmål. Det betyr også vektlegging av hvordan måten vi organiserer økonomisk aktivitet på virker inn på hvilken rasjonalitet/type motivasjon som dominerer handlingene våre.

Institusjoner er sentrale for å forstå hvordan økonomien faktisk fungerer. Institusjoner kan enkelt beskrives som samfunnets ‘spilleregler’ – de rammene som former hvordan vi handler og samhandler med hverandre.

Institusjoner kan grupperes i tre kategorier: konvensjoner, normer og formelle regler (lover). Konvensjoner handler om hvordan det forventes at ting gjøres og forstås – for eksempel ord og grammatikk (språket), målesystemer eller hverdagslige praksiser. Normer går et steg videre ved å si noe om hva som er riktig/hva vi bør gjøre, som å vise respekt for andre eller ta hensyn til naturen. Formelle regler, som lover, er i tillegg basert på et system for håndheving gjennom myndigheter og domstoler. Det er viktig å merke seg at organisasjoner som bedrifter, stater og universiteter ikke er institusjoner i denne betydningen. De er aktører som både fungerer og får sitt særpreg i kraft av de institusjonene de er basert på.

Institusjoner gjør komplekse samfunn mulige. De skaper forutsigbarhet og koordinering i hverdagen vår, og de gir mening til handlingene våre. Samtidig former de oss som individer: Gjennom oppvekst og erfaring lærer vi hva som forventes av oss i ulike roller – som forbrukere, arbeidstakere, borgere eller beslutningstakere. Dermed er institusjoner ikke bare noe vi lager – de er også med på å forme hvem vi er og hvordan vi handler.

Dette er avgjørende for å forstå økonomien. Den er ikke et naturlig system som fungerer av seg selv, men et samfunnsskapt system bygget på politisk formulerte institusjoner. Disse institusjonene bestem­mer hvem som har tilgang til ressurser, hvordan produksjonen skjer, og hvordan gevinster og kostnader fordeles. Eiendomsrett, markedsregler, selskapsformer og finans­systemer er alle slike institusjoner. De påvirker både hva som produseres, hvordan det produseres, hvordan produksjonen fordeles og hvilke konsekvenser produksjonen får for natur og samfunn. Institusjoner bestemmer dermed også hvordan vi håndterer utslipp og avfall. Konflikter om arealbruk, energi, fiskeressurser og mineraler er derfor i stor grad konflikter om hvilke regler og rettigheter som skal gjelde og hvilke verdier som skal prioriteres.

Et viktig aspekt ved institusjoner er makt. De gir oss kapasitet til å handle – men de fordeler også slike muligheter ulikt. Noen aktører får større kontroll over ressurser og beslutninger enn andre. Samtidig påvirker institusjoner hvordan vi tenker om verden, hva vi ser som normalt og hvilke løsninger vi oppfatter som realistiske.

Selv om institusjoner kan virke stabile og ‘naturlige’, er de menneskeskapte og kan endres. Slike endringer kan skje gradvis, gjennom utvikling av nye praksiser og normer, eller mer direkte gjennom politiske beslutninger. For å utvikle en bærekraftig økonomi, er det ikke nok å prøve å endre individuelle valg – for eksempel hva vi forbruker. Vi må også endre de institusjonelle rammene som ligger til grunn for disse valgene. Å forstå institusjonenes rolle er viktig både for å forstå de utfordringene vi står overfor og hvordan vi kan løse dem. Det vil gi innsikt i hvorfor dagens økonomi fungerer som den gjør og hvordan vi kan endre den.

Institusjoner er ikke nøytrale. De uttrykker, fremmer og beskytter bestemte verdier, samtidig som de påvirker hvilke interesser som får gjennomslag i samfunnet. Når vi diskuterer økonomi, politikk og bærekraft, handler det derfor ikke bare om tekniske løsninger, men om hvilke verdier som bygges inn i samfunnets regler.

Noen institusjoner verner verdier direkte. Normen om å hjelpe mennesker i nød uttrykker omsorg og solidaritet. Lovverket er heller ikke verdinøytralt. Det kan brukes til å fremme trygghet, frihet og rettferdighet, men også til å beskytte bestemte interesser og opprettholde maktforhold. Historien rommer eksempler på begge deler. Regler for eiendomsrett, markeder, konkurranse og finans er særlig sentrale siden de påvirker hvordan ressurser fordeles, hvilke investeringer som gjennomføres, og hvilke hensyn som prioriteres i økonomien.

Institusjoner former interessene og oppfatningene våre om hva som er viktig. Regler for eiendom, markeder og hva som forstås som framskritt påvirker hvordan vi tenker om forholdet mellom individ og fellesskap, mellom økonomisk gevinst og sosialt ansvar, og mellom menneskers behov og naturens tålegrenser. Institusjonene bidrar derfor til å definere ikke bare hvordan samfunnet fungerer, men også hvilke verdier som framstår som naturlige og selv­følgelige.

Fordi institusjoner både uttrykker og former verdier, blir politiske konflikter ofte konflikter om utforming av institusjoner. Uenigheter om skatt, eiendomsrett, velferdsordninger eller miljøreguleringer handler i stor grad om hvilke verdier som skal gis størst vekt. Skal økonomien først og fremst fremme vekst og avkastning, eller skal den innrettes mot livskvalitet, rettferdighet og økologisk bærekraft?

Spørsmålet om en bærekraftig framtid er derfor ikke minst et spørsmål om endring og utforming av institusjoner. Skal samfunnet utvikles i retning av større sosial og økologisk bærekraft, må institusjonene i større grad forankres i verdier som fellesskap, langsiktighet, ansvarlighet og respekt for naturens grenser. Slik blir institusjonell endring også en verdimessig endring.

Institusjoner er samfunnets felles regler og praksiser. De hjelper oss å koordinere handlinger, skape orden og redusere usikkerhet. Vi baserer samhandling på et velutviklet språk. Når vi møtes, vet vi hvordan vi skal hilse. Når vi kjører bil, vet vi hvilken side av veien vi skal kjøre på. Når vi inngår avtaler, vet vi hvilke regler som gjelder. Uten slike felles konvensjoner, normer og lover måtte vi forhandle fram løsningene på nytt i hver eneste situasjon.

Institusjoner forenkler imidlertid ikke bare samhandling mellom mennesker. De hjelper oss også når vi skal orientere oss i en verden som er langt mer kompleks enn det bevisstheten kan håndtere direkte. Hvert sekund mottar hjernen enorme mengder sanseinntrykk. Dersom vi måtte vurdere alle inntrykk, muligheter og konsekvenser bevisst, ville vi raskt bli handlings­lammet. Institusjoner fungerer derfor som mentale snarveier. Gjennom språk, vaner, normer og etablerte kategorier hjelper de oss å sortere virkeligheten, skille det viktige fra det uviktige og velge hvordan vi skal handle.

På denne måten virker institusjoner i et samspill mellom underbevisstheten og bevisstheten. Mye av det vi gjør i hverdagen bygger på vaner og rutiner som er så dypt internalisert at vi sjelden tenker over dem. Vi hilser, leser, tolker sosiale situasjoner og følger trafikkregler nesten automatisk. Det meste av det som skjer i omgivelsene sorterer underbevisstheten vekk for oss fordi det ganske enkelt er normalt. Dermed frigjøres oppmerksomhet og mental kapasitet til det som er uventet, kanskje farlig samt til det som krever bevisste valg mer generelt.

Med forenkling og standardisering følger også muligheten til å skape mer komplekse samfunn. Nettopp fordi mennesker kan stole på felles regler, blir det mulig å samarbeide i langt større grupper enn kun i familien og med nære naboer. Språk, penger, kontrakter, eiendomsrett og politiske institusjoner gjør det mulig å organisere store fellesskap, markeder, byer, stater og internasjonalt samarbeid. De legger grunnlaget for arbeidsdeling, spesialisering og avanserte organisasjoner.

Så institusjoner både forenkler handling og gjør mer komplekse samfunn mulig. De reduserer usikkerhet og gjør hverdagslivet håndterbart, men gjør samtidig store og komplekse samfunn mulige. Nettopp derfor er institusjoner en grunnleggende forutsetning for menneskelig samarbeid og samfunns­utvikling.

Klassisk økonomi vokste fram på 1700- og 1800-tallet med tenkere som Adam Smith, David Ricardo, Thomas Malthus og John Stuart Mill. Den oppstod i en tid preget av tidlig industriali­sering og økende betydning av markeder, men retningen beholdt samtidig et sterkt fokus på produksjon og bruk av naturressurser i den forbindelse. Økonomi ble forstått som en prosess der samfunnet skaper rikdom gjennom innsats av arbeid og naturressurser (særlig jord). Disse økonomene framhevet også fordelene med arbeidsdeling.

De klassiske økonomene skilte mellom bruksverdi og bytteverdi. Bruks­verdi handler om hvordan varer dekker konkrete menneskelige behov – som mat, klær og bolig – mens bytteverdi handler om hvor mye et gode er verdt i forhold til et annet gode målt i form av priser. De hevdet at bytteverdien stod i forhold til arbeidsinnsatsen bak varene (arbeidsverdi­læren). Samlet gav disse begrepene økonomifaget en langt på vei ‘objektiv’ forankring i materielle forhold og konkrete menneskelige behov.

Naturens rolle var tydelig til stede, både som grunnlag for produksjon og som mulig begrens­ning. Malthus pekte på naturgitte grenser for matproduksjon. Samtidig var økonomi­faget nært knyttet til moralfilosofien og til samfunnsutviklingen. Mill reflekterte over en mulig framtidig stasjonær tilstand der veksten i kapital og befolkning hadde stanset som følge av ressurs­begrensninger og økonomiske samfunnsforhold. Han betraktet ikke dette som et fullstendig opphør av framgang, men mente at videre moralsk, sosial og kulturell utvikling fortsatt ville være mulig. Derfor stilte han spørsmål ved om stadig økonomisk vekst burde være samfunnets hovedmål når et høyt velstandsnivå var oppnådd, og la større vekt på spørsmål om fordeling og livskvalitet.

Ricardo la på sin side stor vekt på fordelingen av rikdom mellom klasser i form av jordrente (landadelen), profitt (kapitalistene) og lønn (arbeiderne), men da ut fra ei forklaring basert på de ulike ressursenes produktivitet/økonomiske lover og ikke en rettferdighets­betraktning som Mill. Malthus argumenterte sterkt mot ‘understøttelse av de fattige’ siden fattigdom, etter hans mening, var et permanent fenomen. Slik han så det, ville befolknings­økningen alltid være raskere enn økningen i matproduksjonen. Selv om Smith er oppfattet som ‘far’ til begrepet ‘det økonomiske mennesket’ – som selvsentrert individ – var han vel så mye opptatt av at mennesker også handler ut fra empati og moralske vurderinger – ikke bare egeninteresse.

Samlet sett viser dette at klassiske økonomer – riktignok med ulik vektlegging og verdisyn – analyserte økonomien som et samspill mellom produksjon, naturgitte rammer og fordeling mellom samfunnsgrupper.

Mennesket er resultatet av både biologisk og kulturell evolusjon. Tradisjonelt har disse blitt studert hver for seg, men teorien om koevolusjon mellom gener og kultur – se for eksempel arbeidene til Boyd og Richerson – understreker at de har påvirket hverandre gjensidig gjennom store deler av menneskets historie.

Utgangspunktet er at visse genetiske egenskaper gjorde kulturell utvikling og læring mulig. Evnen til symbolbruk/språk, sosial læring og samarbeid bygger på biologiske forutsetninger som er utviklet gjennom evolusjonen. Samtidig skapte disse biologiske egenskapene – spesielt utviklingen av hjernen og taleapparatet – grunnlaget for utviklingen av kultur i form av avansert språk og normer samt måter å erverve og bevare kunnskap på.

Når kulturelle innovasjoner først oppstod, endret de også betingelsene for biologisk evolusjon. Mennesker som var spesielt gode til å lære, kommunisere, samarbeide og tilpasse seg etablerte praksiser, kunne få fordeler i kampen for overlevelse og reproduksjon. I menneskehetens tidlige historie, som går hundretusenvis av år tilbake, levde vi i små grupper som var utsatt for en rekke farer som for eksempel rovdyr, giftige planter og konkurrerende grupper. De som utviklet mer avanserte former for samarbeid, hadde fordeler i denne krevende verdenen. Dermed kunne kulturelle endringer påvirke hvilke genetiske egenskaper som over tid ble selektert. Kultur ble ikke bare en mulighet skapt av biologien. Den ble også en del av miljøet som biologien ble utviklet innafor.

Fra dette perspektivet er institusjoner særlig viktige fordi de representerer lagret sosial kunn­skap. De gjør det mulig å overføre erfaringer mellom generasjoner uten at hver generasjon må begynne på nytt. Menneskelig utvikling kan derfor forstås som en prosess der genetisk evolusjon skapte stadig bedre forutsetninger for kulturell læring. Slik sett har vi to tidshorisonter: den lange og evolusjonære som strekker seg over titusenvis av år, og den langt kortere kulturelle, der normer, kunnskap og institusjoner kan endres i løpet av noen få tiår. Dette innebærer at de samme grunnleggende biologiske forutsetningene kan gi opphav til svært forskjellige samfunn og måter å organisere menneskelig samhandling på. Institusjonene er resul­tatet av historiske prosesser, praktiske behov, maktforhold og verdier. Derfor kan de også endres når de ikke lenger oppfattes som hensiktsmessige.

Livskvalitet handler om hva som gjør livet godt å leve. Begrepet brukes både i forskning og politikk, men det finnes ingen enkel definisjon som alle er enige om. Tradisjonelt har disku­sjonen dreid seg om to ulike perspektiver. Det ene tar utgangspunkt i hedonisme og forståelsen av et godt liv som glede, tilfredshet og fravær av lidelse. Det andre bygger på eudaimonisme og legger vekt på menneskelig blomstring, mening, utvikling av evner og deltakelse i meningsfulle relasjoner og fellesskap.

I forskning på livskvalitet skiller man gjerne mellom subjektive og objektive mål. Subjektive mål bygger på hvordan mennesker selv vurderer livet sitt, for eksempel gjennom spørsmål som: ‘Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt?’ Slike mål brukes blant annet i de internasjonale lykkeundersøkelsene. Objektive mål tar derimot utgangspunkt i forhold som forskning viser er viktige for menneskelig velferd, slik som helse, utdanning, inntekt, trygghet, sosial tilhørighet og levealder. Mange forskere argumenterer i dag for at begge perspektivene er nødvendige for å forstå livskvalitet.

Interessen for livskvalitet har også vokst fram som en kritikk av økonomisk vekst som sam­funns­mål. Bruttonasjonalproduktet (BNP) måler verdien av varer og tjenester som produseres i et land, men sier lite om hvordan mennesker faktisk har det. Økonomisk vekst kan være viktig når grunnleggende behov ikke er dekket. Men når inntektsnivået blir høyt, blir sammenhengen mellom økt inntekt og økt livskvalitet svakere eller fraværende.

Dette er kjernen i det såkalte Easterlin-paradokset, oppkalt etter økonomen Richard Easterlin. Forskningen viser at mennesker med høyere inntekt ofte rapporterer høyere livstilfredshet enn mennesker med lav inntekt på samme tidspunkt. Samtidig finner man at livskvaliteten i mange rike land ikke nødvendigvis øker i takt med økonomisk vekst over tid. Når grunnleggende behov er dekket, ser andre forhold ut til å bli viktigere. Som eksempel, har nordmenns opplevde lykke falt fra 2012 (andre året undersøkelsen ble gjennomført) og framover, selv om BNP pr. person har økt over 10%.

Forskningen peker særlig på betydningen av gode relasjoner til familie og venner, tillit til andre mennesker, opplevelse av mening, trygghet, god helse, muligheter for mestring og deltakelse i samfunnet. Også graden av ulikhet i samfunnet spiller en rolle. Store økonomiske forskjeller er ofte forbundet med lavere trivsel, svakere tillit og dårligere livskvalitet.

Livskvalitetsforskningen utfordrer derfor forestillingen om at stadig økt forbruk automatisk gir bedre liv. Den peker i stedet mot et bredere syn på utvikling, der målet ikke er mer økonomisk vekst, men å skape samfunn som gir mennesker muligheter til å leve gode, meningsfulle og bærekraftige liv.

Det finnes en rekke mål på livskvalitet – både subjektiv og objektive. Her er en kort oversikt over noen av de viktigste – illustrert med tallmateriale fra Norge og andre land.

Subjektive mål på livskvalitet

Et viktig subjektivt mål for livskvalitet er den såkalte lykkeindeksen som er dokumentert i World Happiness Report. Rapporten har kommet ut årlig siden 2011 (med unntak av 2013). De som deltar svarer på følgende spørsmål:

"Tenk deg en stige med trinn fra 0 til 10. Toppen av stigen representerer det best mulige livet for deg, og bunnen representerer det verst mulige livet for deg. Hvilket trinn vil du si at du står på i dag?"

Figuren under viser utviklingen for denne indeksen for Costa Rica, Norge og USA for alle årene som World Happiness report har tall for. Vi ser at for både Norge og USA er indeksen fallende over årene. For Costa Rica faller den for så å stige kraftig mot slutten av perioden. BNP i gjennomsnitt pr. person er høyest i Norge og noe lavere i USA, mens den er klart lavere i Costa Rica – ca 1/6 av nivået i Norge. Likevel er altså indeksen i Costa Rica på nivå med de to andre landene. BNP pr. person har økt gradvis i alle tre landene i perioden. Det er selvsagt betydelige intern variasjon i inntekt pr. person i hvert land, så gjennomsnittstallene for BNP pr. person gir bare en grov indikasjon på inntektssituasjonen.

Kilde: Basert på World in Our Data (2026)

Neste figur viser tilsvarende tall for Norge og India. BNP pr. person er ca 11 ganger større enn i Norge enn India (gjelder 2022, som er siste oppdaterte året i den databasen vi har brukt (Maddison project 2023)). Den relative økningen har vært mye større i India enn i Norge (i 2011-2022 økte den med 63% i India, mens tilsvarende tall for Norge var 10%). Indeksen for subjektiv lykke gikk ned fra 2011 til 2019 i India. Så steg den, men den har fortsatt ikke tatt igjen nivået fra 2011.

Kilde: Basert på World in Our Data (2026)

Objektive mål på livskvalitet

Med objektive mål menes her mål som er basert på indikatorer som kan observeres for de ulike landene og uavhengig av hva de enkelte innbyggerne oppfatter eller opplever. Et slikt ‘mål’ er smultringmodellen. Andre mål er Indeks for menneskelig utvikling (Human development index (HDI)) og Indeks for bærekraftig utvikling (Sustainable development index (SDI))

Smultringmodellen

Smultringmodellen beskriver et trygt og rettferdig handlingsrom for menneskeheten mellom to grenser:

1. Det sosiale fundamentet (den indre ringen)

Dette er de grunnleggende menneskelige behovene som alle bør få dekket. Hvis mennesker faller innenfor denne ringen, oppstår sosial mangel eller fattigdom.

Elementene omfatter: Mat, rent vann, helse, utdannelse, inntekt og arbeid, bolig, energi, sosial likhet, likestilling, nettverk, politisk medbestemmelse, fred og rettferdig­het,

2. Det økologiske taket (den ytre ringen)

Dette representerer planetens tålegrenser. Hvis menneskelig aktivitet overskrider disse gren­sene, oppstår ulike miljøproblemer, inklusive endret klima, som ligger utenfor det planeten kan håndtere uten betydelig risiko for økologisk ustabilitet.

Elementene omfatter: Klimaendringer, tap av biologisk mangfold, endret arealbruk, utnytting av ferskvannsressurser, forsuring av havet, kjemisk forurensning (‘nye kjemiske stoffer’), nitrogen- og fosforutslipp, luftforurensning (areosoler), fortynning av ozonlaget

Smultringen

Mellom det sosiale fundamentet og det økologiske taket ligger smultringen, som representerer et område hvor:

• alle menneskers grunnleggende behov er dekket,

• samtidig som ressursbruken holder seg innenfor planetens økologiske grenser.

Figur. Smultringmodellen
Kilde: Oversatt til norsk fra Raworth (2017)

Den grønne ‘smultringen’ viser det sikre og rettferdige rommet for menneskelig aktivitet

DEAL (Doughnut Economics Action Lab) har gjennomført beregninger som viser situasjonen for ulike land med basis i smultringmodellen:

USA

Costa Rica

Norge

Sri Lanka

Figur: Eksempler på smultringberegninger for et utvalg land (A: USA; B: Costa Rica; C: Norge; D: Sri Lanka)
Kilde: https://goodlife.leeds.ac.uk/national-snapshots/countries/

De røde feltene på utsiden av ‘smultringen’ viser at man er utenfor det økologisk sikre området og de røde feltene på innsiden viser at mennesker ikke får dekt sine grunnleggende behov. Hvite felter inne i selve ‘smultringen’ viser at man har noe å gå på før man når den økologisk definerte grensa.

Indeks for menneskelig utvikling og for bærekraftig utvikling

Siden 1990 har man gjort beregninger ved hjelp av indeks for menneskelig utvikling (HDI) for å måle et lands utviklingsnivå gjennom tre hoveddimensjoner: Helse (målt ved forventet levealder ved fødsel); Utdanning (målt ved forventet skolegang for barn og gjennomsnittlig skolegang for voksne); Materiell levestandard (målt ved brutto nasjonalinntekt (BNI) per innbygger, justert for kjøpekraft).

Når det gjelder indeksen for bærekraftig utvikling (SDI), så korrigeres HDI for et lands materielle fotavtrykk og utslippene av CO2.

Tabellen under viser HDI og SDI for et utvalg land for året 2015. Som vi ser, kommer Norge øverst når det gjelder HDI, men faller til plass 147 om vi ser på SDI. Både utvalget av elementer i indeksene og måten beregningene foretas på – hvordan man for eksempel standardiserer slik at det blir mulig å angi ett tall – kan selvsagt diskuteres. Dette er en utfordring for alle slike indekser. De er basert på sammenveide tall.

Tabell. Indeks for menneskelig utvikling (HDI) og indeks for bærekraftig utvikling (SDI) for ulike land i 2015 (inkl. rangering)

Kilder: UNDP Human Development Report Dataset (2015) og Hickel 2020

Vi kan merke oss at smultringmodellen ikke standardisere verdiene for å gi et felles tall for en samlet status. Man oppgir status for hvert element for seg. Men også i dette tilfellet må man definere hva som er tålegrensene for f.eks., klima og biodiversitet og hvilket nivå som kreves for de ulike velferdselementene for at man kan si at de grunnleggende behovene er dekt.

Hvordan mennesker handler har vært et av de mest sentrale spørsmålene innen økonomi, psykologi og samfunnsvitenskap. Ulike teorier gir ulike forklaringer på hva som driver valgene våre, og svarene har stor betydning for hvordan vi utformer politikk og institusjoner.

I standard økonomisk teori beskrives mennesket som et nyttemaksimerende individ. Tanken er at mennesker har klare og individuelt spesifikke preferanser. Ut fra disse preferansene velger individet det alternativet som gir størst mulig gevinst eller tilfredsstillelse. Denne modellen har gitt innsikt i hvordan markeder fungerer, men den gir et begrenset bilde av hvordan mennesker faktisk handler, også i markeder.

En viktig kritikk er at mennesker sjelden har den kunnskapen og beregningsevnen som kreves for å finne de beste løsningene. Forskere som Herbert Simon viste at vi i stedet benytter forenklinger, tommelfingerregler og vaner. Vi søker ofte løsninger som er gode nok, heller enn optimale. Senere forskning innen psykologi og atferdsøkonomi har dokumentert en rekke systematiske avvik fra forestillingen om det fullt rasjonelle mennesket.

Institusjonell teori går et skritt videre. Her forstås mennesket ikke som et isolert individ, men som et sosialt vesen formet gjennom samhandling med andre. Verdier, preferanser og opp­fatninger av hva som er ønskelig formes gjennom familier, lokalsamfunn, organisasjoner og kulturer. Vi lærer ikke bare hvordan vi skal handle, men også hva som er viktig å strebe etter.

Denne teorien påpeker ikke bare at vi formes av det samfunnet vi lever i. Det påpekes også at det finnes flere former for rasjonalitet. Det som er best for individet er en form for rasjonalitet – den individuelle. Men vi kan også handle til fordel for fellesskapet. Vi opptrer sosialt rasjonelt. Vi klarer sjelden å opptre fullstendig rasjonelt, verken når vi forfølger egne interesser eller når vi forsøker å ivareta fellesskapets interesser. Likevel kan vi lett skille mellom de under­liggende rasjonali­tetene.

Fra dette perspektivet blir institusjoner avgjørende på ulike måter. De bidrar til å forme oss, hvilke verdier vi vektlegger osv. gjennom internalisering av normer. De gjør videre hverdagen håndterbar. Gjennom språk, rutiner og etablerte praksiser reduserer de kompleksi­teten i tilværelsen og gjør samarbeid mulig. De hjelper oss til å avklare hvilken rasjonalitet som forventes i konkrete situasjoner. For å forstå samfunnsutvikling og bærekraftige omstillinger må vi derfor forstå både individet og de institusjonelle sammenhengene individet inngår i.

Miljøpolitikken har i stor grad blitt del av en to-stegs prosess. Først etableres økonomiske institusjoner, teknologier og ressursregimer for å fremme produksjon, sysselsetting og økonomisk vekst. Deretter, når miljøproblemene som følger av dette blir synlige, forsøker samfunnet å begrense skadevirkningene gjennom nye regler, virkemidler og organisasjoner. Miljøpolitikken er dermed blitt fanget i en prosess der vi vokser først og regulerer etterpå.

Norsk miljøpolitikk illustrerer dette mønsteret godt. De første alvorlige miljøproblemene knyttet til industrialiseringen ble i liten grad forstått som miljøspørsmål. Da fluorutslipp fra aluminiumsverkene i Årdal skapte skader på husdyr og beiteområder etter andre verdenskrig, ble saken først og fremst sett som en konflikt mellom naboer og næringsinteresser. Problemene ble håndtert gjennom den daværende Granneloven, som regulerte forholdet mellom eiendom­mer og naboer. Utslipp ble dermed behandlet som lokale enkelttilfeller snarere enn som uttrykk for et bredere samfunnsproblem.

­Etter hvert som lignende saker dukket opp flere steder og forskningen dokumenterte sammen­hengene mellom utslipp og miljøskader, vokste en ny forståelse fram. På 1960- og 1970-tallet ble miljøproblemer gradvis definert som et eget politisk felt. Nye institusjoner og organisa­sjons­strukturer ble etablert, med opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972 som den viktigste milepælen. Det som tidligere var håndtert som enkeltstående konflikter, ble nå forstått å ha et omfang som krevde sin egen politikk.

Vi fikk Naturloven av 1970 som ble etterfulgt av Naturmangfoldloven i 2009. Forurensning av luft og vassdrag førte etter hvert til en egen lov – Forurensingsloven fra 1981. Men det tok altså tid å få disse reglene på plass. Dette er ikke minst synlig med klima­gassutslippene. Her tok det nesten hundre år fra man forskningsmessig hadde vist effekten av karbondioksidutslipp på klimaet til klimapolitikken vokste fram som eget politikkområde. Det første utslippsmålet ble i Norge formulert i 1989 og CO2-avgift ble innført i 1991. Klimaloven kom i 2017. Felles for disse eksemplene er at reguleringene altså kom først etter at problemene var blitt synlige, og ofte lenge etter at de samfunnsmessige aktivitetene som skapte dem var igang.

Denne måten å bygge politikk på har en svært viktig svakhet. Når investeringer, infrastruktur og nærings­struk­turer først er etablert, blir det kostbart å endre kurs. Dette omtales gjerne som stiavhengighet. Fossil energi er et godt eksempel. Industri, transport og energisystemer ble bygget opp rundt kull, olje og gass lenge før klimaendringer ble et politisk tema. Når utslippene senere skulle reduseres, ble man ikke bare konfrontert med de store kostnadene ved å legge om, men også motstand fra aktører som hadde store økonomiske interesser knyttet til de eksisterende løsningene.

Miljøpolitikk handler derfor ikke bare om å rydde opp i skader som allerede har oppstått. En sentral utfordring er å utvikle institusjoner og ressursregimer som i større grad tar hensyn til mulige miljøeffekter før investeringer og teknologiske valg låser samfunnet til bestemte utvik­lings­baner. Dette er kjernen i føre-var-tenkningen og et viktig utgangspunkt for arbeidet med en bærekraftig økonomi.

En sentral innsikt i økologisk økonomi er at økonomisk aktivitet ofte skaper kostnader som ikke bæres av dem som forårsaker dem. Disse kostnadene veltes i stedet over på andre men­nesker, framtidige generasjoner eller naturen. Dette omtales gjerne som kostnads­overvelting.

Begrepet ble skapt av den tysk-amerikanske økonomen Karl William Kapp. Han kalte dette ‘cost-shifting’ og mente at dette ikke var et unntak eller en tilfeldig ‘markedsfeil’. Tvert imot var det et systematisk trekk ved moderne økonomier. Bedrifter er organisert for å skape størst mulig overskudd. Dersom de kan unngå kostnader ved å overføre dem på andre uten å bryte etablerte regler eller rettigheter, vil det ofte være lønnsomt å gjøre nettopp det.

Historisk har dette skjedd på mange måter. Fabrikker har forårsaket utslipp til luft og vann uten å betale for skadene. Gruvedrift, skogsdrift og annen ressursutnyttelse har ofte etterlatt miljø­kostnader som lokalsamfunn eller framtidige generasjoner må håndtere. Klimakrisen kan også forstås som et resultat av omfattende kostnadsovervelting, der gevinster har tilfalt dagens produ­senter og forbrukere, mens store deler av kostnadene bæres av andre mennesker, andre land og framtidige generasjoner.

Kostnadsovervelting handler ikke bare om miljøproblemer. Det handler om institusjoner og makt. Hvilke kostnader kan veltes over på andre? Hvem har rett og mulighet til å beskytte seg mot slike belastninger? Hvem mangler en stemme i beslutningene? Svarene på slike spørsmål avgjør i stor grad om økonomiske gevinster og kostnader blir fordelt på en rettferdig og bærekraftig måte.

Diskusjonen om finanskrisen og koronapandemien peker mot et spørsmål som ofte tas for gitt: Hvor får staten egentlig penger fra? Den vanlige forestillingen er at staten først må skaffe inntekter gjennom skatter eller lån før den kan bruke penger. Moderne pengeteori (Modern Monetary Theory, MMT) utfordrer denne forståelsen.

MMT tar utgangspunkt i at stater som utsteder sin egen valuta befinner seg i en annen situasjon enn husholdninger og bedrifter. Mens private aktører må skaffe penger før de kan bruke dem, kan staten skape nye penger gjennom sitt samarbeid med sentralbanken. Statlige utgifter finansieres derfor ikke nødvendigvis av tidligere skatteinntekter eller låneopptak. Staten kan i prinsippet alltid skape de pengene som trengs for å gjennomføre vedtatte tiltak.

Ifølge MMT er den viktigste begrensningen derfor ikke penger, men realøkonomiske ressurser. Dersom det finnes ledig arbeidskraft, uutnyttet produksjonskapasitet og tilgjengelige naturres­surser, kan økte offentlige utgifter bidra til økt aktivitet uten nødvendigvis å skape inflasjon. Den oppstår først når etterspørselen overstiger økonomiens faktiske kapasitet.

I dette perspektivet får skatter en noe annen rolle enn det mange forestiller seg. Skatter er fortsatt viktige, men ikke primært fordi de finansierer staten. De bidrar til å begrense inflasjon, påvirke inntektsfordelingen og skape etterspørsel etter valutaen ved at skatter må betales i nettopp denne valutaen.

Erfaringene fra finanskrisen i 2008 og koronapandemien bidro til økt interesse for MMT. I begge tilfeller mobiliserte myndigheter og sentralbanker enorme finansielle ressurser på kort tid for å stabilisere økonomien. Dette styrket argumentet om at penger i seg selv sjelden er den viktigste begrensningen for offentlig handling. MMT har derfor utfordret forestillingen om at stater først må ‘spare opp’ eller låne penger fra private aktører før de kan gjennomføre større samfunnsinvesteringer.

Samtidig som økologiske økonomer benytter seg av innsikter fra MMT, har de også reist krit­iske spørsmål. De mener teorien i for liten grad diskuterer naturens tålegrenser og de miljø­messige konsekvensene av økt økonomisk aktivitet. Selv om MMT understreker at den virke­lige begrensningen ligger i økonomiens realressurser, har disse ofte blitt tolket som arbeids­kraft, teknologi og produksjonskapasitet, mens naturressurser og økologiske belastninger har fått mindre oppmerksomhet. Økologiske økonomer bruker MMT til å påpeke at den sentrale utfordringen ikke først og fremst er å finne penger til omstillingen, men å utvikle institusjoner som styrer kreditt, investeringer og offentlig ressursbruk mot aktiviteter som reduserer presset på klima, natur og økosystemer.

Menneskelig handling kan vanskelig forklares ut fra én enkelt type motivasjon. Institusjonell teori bygger på at mennesker har kapasitet til å handle ut fra flere former for rasjonalitet, og at hvilken som blir viktigst avhenger av situasjonen – ikke minst av de institusjonelle rammene som definerer den.

Individuell rasjonalitet tar utgangspunkt i egne interesser og behov. Her vurderes handlinger ut fra hva som gir størst fordel eller tilfredsstillelse for den enkelte. Denne formen for rasjonalitet står sentralt i markeder og mange økonomiske analyser. Institusjoner som privat eiendomsrett, kontraktsrett og konkurransemarkeder er i stor grad utformet med utgangspunkt i at aktører forfølger egne interesser. Dette gjelder forbruker-rollen, men også mange typer virksomheter, der lønnsomhet og økonomisk avkastning for eiere framstår som de sentrale kriteriene for gode beslutninger.

Men mennesker handler også ut fra sosiale hensyn. Solidaritet innebærer å handle med utgangs­punkt i interessene til et fellesskap, et ‘vi’. Altruisme, på sin side, innebærer å handle til fordel for andre uten å forvente noe tilbake. Begge disse uttrykkene for sosial rasjonalitet har vært avgjørende for utviklingen av menneskelige samfunn. Samarbeid, frivillighet, omsorg og kollektiv ressursforvaltning ville vært vanskelige å forklare dersom egeninteresse var den eneste drivkraften.

Institusjonell teori understreker derfor at rasjonalitet ikke bare er et individuelt anliggende. Institusjoner bidrar til å definere hva som oppfattes som rimelige, legitime og riktige handlinger i ulike sammenhenger. Som forbruker forventes vi ofte å tenke på egne behov og interesser. Som forelder, nabo, frivillig eller samfunnsborger møter vi andre forventninger, der hensynet til fellesskapet ofte står sterkere.

Denne innsikten er viktig i bærekraftsdebatten. Dersom menneskelig handling bare forstås som respons på økonomiske insentiver, blir politiske virkemidler lett begrenset til skatter, subsidier og priser. Dersom mennesker også formes av normer, fellesskap og institusjoner, åpner det seg et bredere handlingsrom. Samfunnsendring handler da ikke bare om å påvirke valg, men også om å utvikle institusjoner som styrker langsiktighet, ansvar og evnen til å handle på vegne av et større fellesskap.

For å forstå økonomiens avhengighet av naturen, må vi også forstå hvordan naturen selv fung­erer. Natur- og livssystemene, fra det enkelte økosystemet til hele planeten, kan beskrives som samspill mellom energi, materie og levende organismer. Prinsippene fra termodynamikken går naturlig nok igjen her.

Alt liv er en form for orden, det vil si strukturer der energi og materie inngår i bestemte mønstre og funksjoner. Denne ordenen opprettholdes ved at organismer tar inn energi og materie fra omgivelsene og avgir tilsvarende mengder som avfall. Planter danner grunnlaget for livet ved å bruke solenergi til å bygge opp biologisk materiale gjennom fotosyntesen. Den omdannede energien går videre i næringskjeder fra planter til planteetere, til dyr som spiser andre dyr og til slutt til nedbrytere (f.eks., sopp) som fører stoffene tilbake til nye kretsløp. Slik bindes artene sammen i det som kan kalles naturens vev.

Et viktig kjennetegn ved økosystemer er at materialer i stor grad går i kretsløp, mens energi strømmer gjennom systemene. Stoffene som inngår i levende organismer, som karbon, nitrogen og fosfor, sirkulerer mellom jord, luft, vann og levende organismer. Energi fra sola brukes til å opprettholde den biologiske ordenen, men forsvinner videre ut i verdensrommet som varme. Livet og de ulike kretsløpene er derfor avhengig av en kontinuerlig tilførsel av energi, at materi­alene er tilgjengelige i riktige former og mengder, og at varme kan eksporteres ut i verdens­rommet.

Økosystemer kan virke stabile, men denne stabiliteten er dynamisk. De opprettholder sin struktur gjennom kontinu­erlig utveksling av energi og materie med omgivelsene. Denne evnen til å opprettholde stabile og fungerende tilstander til tross for løpende endringer kalles gjerne homeostase. Kroppstemperaturen hos mennesker er et viktig eksempel. På et høyere nivå kan også økosystemer beskrives som homeostatiske systemer fordi de gjennom samspill mellom arter og fysiske prosesser opprettholder sentrale funksjoner over tid.

Bestander, klima og næringstilgang varierer, og systemene må ha motstandskraft, eller resiliens, for å tåle slike endringer. Samspill mellom arter, gjennom samarbeid, konkurranse og predasjon, bidrar til å opprettholde natursystemers funksjoner. Samtidig finnes det grenser til hvor mye et natursystem kan tåle av påvirkning. Dersom endring­ene blir for store eller for raske, kan systemer passere vippepunkter og endres på grunnleggende måter. Amazonas-regnskogen trekkes ofte fram som et eksempel. Dersom avskoging og klima­endringer påvirker dette skogsystemet i for omfattende grad, kan store deler av regnskogen gå over til et tørrere savanne­landskap. Korallrev er et annet eksempel. Når havtemperatur og havforsuring over­stiger bestemte nivåer, kan revene miste de organismene som opprettholder systemets funk­sjoner og kollapse som økosystem.

Økosystemer inngår videre i større bio-geokjemiske kretsløp på planetært nivå. Atmosfæren, havene, landmassene og livet på jorda danner et tett koblet system. Solenergi driver sirkulasjon av vann, luft og næringsstoffer, mens livsprosessene selv påvirker disse systemene. På den måten har livet på jorda i stor grad vært med på å forme sine egne betingelser. Atmosfærens sammensetning er for eksempel i betydelig grad et resultat av biologisk aktivitet.

Det planetære systemet har vært relativt stabilt de siste 10.000 årene – tiden etter siste istid – men stabiliteten er ikke ubegrenset. Når menneskelig aktivitet øker uttaket av ressurser, endrer arealbruk og tilfører naturen store mengder avfall, forstyrres de prosessene som opp­rett­holder denne dynamiske ordenen. Systemene kan da miste sin evne til å levere de livsbetingelsene som både mennesker og andre arter er avhengige av.

Nyklassisk økonomi vokste fram mot slutten av 1800-tallet og ble den dominerende økon­omiske teoriretningen gjennom store deler av 1900-tallet. Denne tradisjonen danner fortsatt et viktig grunnlag for dagens standard økonomiske teori. Sentrale personer bak den tidlige utviklingen var W. Stanley Jevons, Léon Walras og Alfred Marshall. Senere bidro økonomer som John Hicks, Paul Samuelson og Kenneth Arrow til å videreutvikle og formalisere teorien.

Vi står overfor et veldig tydelig skifte i forhold til de klassiske økonomene: fra fokus på produksjon og behov til fokus på individers valg, preferanser og nytte. Verdi forstås ikke lenger som noe objektivt knyttet til arbeid eller konkrete menneskelige behov, men som noe subjektivt – dvs. hvor mye subjektiv nytte en vare gir den enkelte.

Nyklassikerne videreutviklet også ideen om ‘det økonomiske mennesket’: en rasjonell aktør som maksimerer egen nytte, basert på stabile preferanser og full informasjon. Dette mulig­gjorde utviklingen av matematiske modeller av tilbud, etterspørsel og markedslikevekt. Det påpekes at under ideelle betingelser (full konkurranse, full informasjon, ingen transaksjons­kostnader etc.) vil markedet sikre effektive løsninger – dvs. at behovstilfredsstillelsen for den enkelte blir den best mulig – gitt inntektsfordelingen/kjøpekraften til den enkelte. Et sentralt punkt er videre at markeder er selvregulerende – dvs. det finner fram til priser som gir likevekt mellom tilbud og etter­spørsel.

Naturens rolle for den økonomiske prosessen ble etter hvert mer eller mindre borte i ny­klassikernes modeller og tekster. Økonomien ble i stor grad analysert som et lukket kretsløp av produk­sjon og forbruk, der naturressurser enten ikke ble inkludert eller behandlet som erstatte­lige med menneskeskapt kapital/teknologi. Samtidig ble kontinuerlig økonomisk vekst et sentralt mål, basert på antakelsen om at mer produksjon gir mer velferd i betydningen subjektiv egennytte.

Nyklassikerne la stor vekt på å utvikle økonomifaget som et nøytralt fag lignende fysikken – dvs. unngå verdivurderinger. Det framheves at den eneste verdivurderingen som gjøres er at mer forbruk er bedre enn mindre. Fordelingsspørsmål ble – med samme begrunnelse – definert som politiske og dermed ‘utenfor’ økonomi­faget. Nyklassiske teorier og metoder har stått svært sterkt og utgjort grunnlaget for undervisning og forskning ved de fleste økonomi-institutter verden over, særlig etter at keynesiansk økonomi ble utfordret av monetaristiske og nyliberale strømninger på slutten av 1970-tallet. Samtidig finnes det en rekke alternative retninger, som feministisk, institusjonell, marxistisk og økologisk økonomi. Post-keynesianismen og den østerrikske skolen må også nevnes. Selv om disse tradisjonene har bidratt med viktige perspektiver, har de gjennomgående hatt en marginal posisjon i ‘faget’. ¹

Kritikken av nyklassisk økonomi peker på at skolen er basert på lite realistiske forutsetninger om mennesket, at maktforhold blir oversett, at faget prøver å opptre nøytralt i forhold til fordelingsspørsmål og dermed kan legitimere en stadig skjevere fordeling av inntekt og formue. Det påpekes også at denne skolen gir begrenset grunnlag for å analysere miljøprob­lemer. De siste ti-årene ser vi en økt interesse blant ‘standard’ økonomer rette mot å studere avvik fra forutsetningene – for eksempel forskning innenfor såkalt ‘adferdsøkonomi’. Dette er en interes­sant trend, men har ikke ført til utviklingen av en ny modell for menneskelig handling. Snarere er ‘det økonomiske mennesket’ fortsatt en dominerende forutsetning i økonomisk forskning, undervisning og politikk.

——————————

¹ Mens institusjonell og økologisk økonomi beskrives under episode 2 av podkasten, kan interesserte få innsikt også i de andre posisjonene som nevnes her gjennom boka ‘Økonomisk tenkning’ redigert av Tone Smith, Ebba Boye og Bent-Arne Sæther. Et eget oppslag om denne boka finnes i tilleggsmaterialet til podkastepisoden.

Mange tror at banker kun låner ut penger som andre har satt inn på konto. Slik framstilles ofte bankene som mellommenn mellom sparere og låntakere. I moderne økonomier fungerer det imidlertid i stor grad motsatt. Når en bank innvilger et lån, oppretter den samtidig et tilsvarende innskudd på låntakerens konto. Nye penger skapes dermed i det øyeblikket lånet gis.

Dersom du låner én million kroner til boligkjøp, flytter banken normalt ikke én million fra en annen kundes konto til din. Banken registrerer i stedet et utlån på én million på den ene siden av balansen og et innskudd på én million på den andre. Pengene er skapt som kreditt. Når lånet senere betales tilbake, forsvinner disse pengene igjen ut av sirkulasjon.

Det betyr at størstedelen av pengemengden i moderne økonomier ikke skapes av staten gjen­nom mynter og sedler, men av private banker gjennom utlån. Dette er også tilfellet i Norge. Penger er derfor først og fremst gjeldsforhold. Historisk er dette heller ikke noe nytt. De eldste formene for penger var nettopp registreringer av gjensidige fordringer og gjeld, lenge før mynter og kontanter ble tatt i bruk.

At banker skaper penger gjennom utlån betyr ikke at de kan gjøre det ubegrenset. Bankene må oppfylle krav til egenkapital, likviditet og finansiell stabilitet, og de må ta hensyn til risikoen for tap – dvs. at kunder ikke klarer å gjøre opp for seg. Innskudd fra kunder spiller likevel en viktig rolle. De er ikke den direkte kilden til hvert enkelt utlån, men bidrar til bankenes likviditet og langsiktige finansielle robusthet. Samtidig er tilgangen på kredittverdige låntakere ofte vel så viktig som reguleringene. Dersom husholdninger og bedrifter ikke ønsker eller ikke kan ta opp nye lån, vil heller ikke kreditt- og pengemengden vokse. Skapingen av kreditt bestemmes derfor av et samspill mellom bankenes utlånsvilje, regelverket, den finansielle situasjonen i bankene og etterspørselen etter lån.

Hvordan kreditt skapes og styres, har stor betydning for samfunnsutviklingen. Banker bestem­mer ikke bare hvor mye penger som lages, men også hvilke aktiviteter som får tilgang til finansiering. Kreditt er nødvendig for å finansiere boliger, næringsutvikling og investeringer i ny produk­sjon. Samtidig har det betydning hvordan kreditten fordeles. Dersom en stor del av utlånene bidrar til økende priser på eksisterende eiendom og finansielle poster, påvirker det økonomien på en annen måte enn dersom kreditten i større grad rettes mot fornybar energi, kollektiv­transport eller andre investeringer som bygger framtidig produksjonskapasitet og løser sam­funns­messige utfordringer.

Spørsmålet om penger og hvem skal skape dem handler ikke bare om økonomisk teknikk. Det handler vel så mye om makt, prioriteringer og hvilke framtider samfunnet velger å investere i.

Konseptet planetære tålegrenser (planetary boundaries) ble utviklet av forskere for å identi­fisere sentrale biofysiske prosesser som er avgjørende for jordsystemets stabilitet og mot­standskraft. Formålet er å vurdere om menneskelig aktivitet holder seg innenfor et trygt hand­lingsrom der natursystemene fortsatt kan opprettholde de livsbevarende funksjonene og godene samfunnet er avhengig av. Tålegrensene angir nivåer for menneskelig påvirkning og ressurs­bruk som tilsvarer et slikt trygt handlingsrom. Tålegrensene representerer ikke eksakte vippe­punkter i jordsystemet, altså fysisk observerbare terskler som kan utløse irreversible endringer, men normativt fastsatte sikkerhetsmarginer for å redusere risikoen for å overskride slike terskler. Grensene er basert på vitenskapelig kunnskap og vurderinger av usikkerhet. Hver tåle­grense defineres ved hjelp av én eller flere såkalte kontrollvariabler som måler menneskelig påvirkning på sentrale biofysiske prosesser. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren og arters utryddelsesrate er eksempler på slike kontrollvariabler.

Figur. Planetære tålegrenser pr. 2025
Kilde: Stockholm Resilience Centre

Den siste oppdateringen av rammeverket (se figur) viser at sju av ni planetære tålegrenser nå er overskredet. Dette gjelder klimaendringer, biosfærens integritet (tap av biologisk mangfold), endret arealutnyttelse, utnytting av ferskvannsressurser, nitrogen- og fosforutslipp, nye kjemiske stoffer (‘novel entities’), samt forsuring av havet. Sistnevnte ble i 2025 vurdert som overskredet for første gang, og er dermed den sjuende tålegrensen som der vi er havnet utenfor det trygge handlingsrommet. Bare grenseverdiene for fortynningen av ozonlaget og luftforu­rensing (aerosolbelastning) vurderes fortsatt å ligge innenfor sikre nivåer.

Overskridelsene er ikke uavhengige av hverandre. Klimaendringer, tap av biologisk mangfold, endringer i arealbruk, næringsstoffbelastning og havforsuring påvirker hverandre gjensidig og kan samlet øke risikoen for omfattende og mulige irreversible endringer i jordsystemet. De planetære tålegrensene må derfor forstås som et integrert rammeverk for å vurdere menneske­hetens samlede påvirkning på jordas livsstøttende systemer.

Sirkulærøkonomi bygger på en idé som er godt forankret i naturen: at materialer kan sirkulere og brukes om igjen. I natur- og livssystemer inngår stoffer som karbon, nitrogen og fosfor i kontinuerlige kretsløp, der avfall fra én prosess blir ressurs i en annen. Samtidig strømmer energi gjennom systemene, drevet av solenergi, og forsvinner videre som varme. Sirkulær­økonomien søker å bringe økonomien nærmere denne logikken ved å forlenge levetiden til produkter, reparere dem og resirkulere materialene.

Dette er både viktig og nødvendig. I dagens økonomi er materialstrømmene i stor grad lineære: ressurser tas ut, omformes til produkter og ender som avfall. Sirkulærøkonomi kan bryte denne logikken ved å redusere behovet for nye ressurser og mengden avfall. Gjenbruk og reparasjon forlenger brukstiden, mens resirkulering gjør deler av materialene tilgjengelige igjen. Slik kan presset på naturens ressurser og økosystemer reduseres.

Samtidig viser innsikten fra termodynamikken at strategien har klare grenser. Stoffer spres, og resirkulering krever energi som i seg selv alltid medfører tap. Fullstendig sirkularitet er derfor ikke mulig. Hver gang vi gjenvinner materialer, skapes det også nytt avfall – om ikke annet i form av varme og energitap.

Begrensningene blir tydeligere når vi ser dette i lys av naturens egne systemer. Material­gjenvinning i naturen skjer gjennom bio-geokjemiske kretsløp som ofte er langsomme, særlig for faste stoffer som metaller og mineraler. Gjennomsnittlig sirkulasjonstid for kalsium er rundt én million år og for kalium om lag 11 millioner år. Dette illustrerer at naturens egen gjenvinning av slike stoffer foregår på svært lange tidsskalaer. Økonomiske prosesser opererer i et langt høyere tempo. Når vi tar ut store mengder ressurser og sprer dem som avfall, overstiger vi naturens evne til å resirkulere – vi respekterer ikke stoffers sirkulasjonstider i ulike bio-kjemiske kretsløp. Økt menneskeskapt resirkulering kan dempe dette presset, men kan ikke lukke kretsløpene fullt ut.

Et annet forhold er at økonomien stadig bygger opp ‘lagre’ av materialer i form av bygninger, infrastruktur og produkter. I en voksende økonomi øker derfor behovet for materi­aler raskere enn det som kan dekkes gjennom resirkulering. Selv ved høy gjenvinningsgrad vil det i en slik situasjon være behov for betydelig uttak av nye ressurser. Sirkulærøkonomi kan dermed ikke alene løse utfordringen knyttet til økonomiens omfang.

I tillegg observerer vi noen økonomiske mekanismer. Når materialer utnyttes mer effektivt eller blir billigere gjennom resirkulering, kan etterspørselen øke – såkalte tilbakeslagseffekter. Billigere varer gjør at vi får råd til å kjøpe mer. Samtidig vil produsenter ofte ha insentiver til å opprettholde høy omsetning gjennom kortere levetid på produkter.

Sirkulærøkonomi er et viktig bidrag til å redusere ressursbruk og avfall per enhet produksjon. Men sett i lys av termodynamikkens lover og naturens funksjonsmåte har den klare begrens­ninger. Den kan ikke oppheve de fysiske sammenhengene som gjør at materialer slites og energi tapes, og den kan ikke kompensere for et høyt og voksende ressursforbruk. Samtidig har vi bygd lineære produksjonskjeder. Tilrettelegging for en så god sirkulærøkonomi som mulig vil kreve betydelige strukturelle endringer. Skal økonomien bringes innenfor naturens tåle­grenser, må det i utviklingen av den sirkulære ­økonomien legges stor vekt på grunnleggende endringer både i økonomiens størrelse og organisering.

For å forstå hvordan økonomien utvikler seg, er det ikke tilstrekkelig å studere markeder, bedrifter eller forbrukere isolert. Figuren under viser økonomien som del av et bredere styrings­system der tre typer aktører påvirker hverandre: økonomiske aktører, politiske aktører og aktører i sivilsamfunnet. Samspillet mellom disse foregår innenfor et sett av institusjoner som definerer rettigheter, ansvar og handlingsrom. Det foregår også innenfor rammen av det bio-fysiske miljøet.

Figur. Styringssystemet – aktører og institusjoner – som innvevd i naturprosessene

De økonomiske aktørene omfatter produsenter og forbrukere. Produsentene organiserer produk­sjonen av varer og tjeneste som senere forbrukes. Gjennom sine beslutninger påvirker de ressursbruk, teknologiutvikling, inntektsdannelse og mengden av avfall/utslipp. Aktivi­tetene deres er imidlertid ikke frie, men formes av det figuren omtaler som ressursregimer. Dette omfatter reglene som bestemmer hvem som har tilgang til ulike ressurser og hvilke rettigheter og plikter som følger med eierskap og bruk. Det omfatter også hvilke regler som gjelder for samhandling mellom aktørene – for eksempel for omsetning via markeder eller reglene for innkreving og fordeling av skatt. Ressursregimene setter dermed rammene for den økonomiske prosessen og påvirker hvilke resultater den skaper (se også økonomisk organisering).

De politiske aktørene har på sin side myndighet til å fastsette slike rammer. Det er politikere først og fremst på Stortinget og i regjering, men også i fylkesting og kommunestyrer. Gjennom lover, regu­leringer og offentlige budsjetter påvirker de hvilke spilleregler som skal gjelde for økonomien. Politikerne opererer samtidig innenfor egne institusjonelle rammer. De viktigste er de konsti­tusjonelle reglene, som i Norge først og fremst er nedfelt i Grunnloven, og de prosedyrene (kollektive beslutningsreglene) som bestemmer hvordan beslutninger fattes i kom­mune­styrer, regjering, Storting og andre politiske organer. Politikerne former dermed viktige institusjoner både for seg selv og andre. Samtidig er ikke politiske aktører uavhengige av økonomien. De påvirkes av økonomiske interesser, sysselsettingshensyn, skatteinntekter og de resultatene den økonomiske utviklingen skaper. Nye utfordringer og konflikter kan dermed skape press for å endre de institusjonelle rammene som ikke minst økonomien opererer innenfor.

Den tredje aktørgruppen er sivilsamfunnet, som omfatter borgere allment, frivillige organisa­sjoner, fagforeninger, medier og andre arenaer for samfunnsdeltakelse. Sivilsamfunnet bidrar til å forme normer, verdier og oppfatninger av hva som er et godt samfunn. Gjennom valg, offentlig debatt, organisasjonsliv og folkelig mobilisering gir det grunnleggende legitimitet til politiske beslut­ninger. Det fungerer også som korrektiv for eksempel når makt blir for konsentrert, og engasjement i sivilsamfunnet kan skape press rettet mot endring av etablerte institusjoner. Også sivilsamfunnet opererer innenfor et sett institusjonelle rammer. I et land som Norge består de blant annet av normer for deltakelse og formelle regler for organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.

Figuren illustrerer samtidig at alle disse aktørgruppene er innvevd i det bio-fysiske miljøet. Det leverer ressursene som økonomien er avhengig av og mottar avfallet den produserer. Resultatene av samspillet mellom aktørene blir derfor synlige både som inntekter og velferd, men også som ressursbruk, naturinngrep og miljøbelastninger.

Hovedpoenget er at økonomiske resultater ikke oppstår av seg selv eller som følge av markeder alene. De er resultat av et samspill mellom økonomiske handlinger, politiske beslutninger og normer og verdier utviklet i sivilsamfunnet. Skal vi forstå dagens miljø- og fordelings­utfordringer, må vi derfor forstå hvordan disse tre aktørgruppene påvirker hverandre og de institusjonelle strukturene de virker innenfor.

Termodynamikk er læren om energi, materie og hvordan disse omdannes. Den bygger på noen grunnleggende naturlover som er viktige for å forstå forholdet mellom økonomi og natur. For økologiske økonomer er termodynamikken særlig viktig fordi den minner oss om at økonomien ikke bare er en strøm av penger, men en fysisk prosess som er avhengig av energi og natur­ressurser.

Den første loven i termodynamikken sier at energi ikke kan skapes eller ødelegges, bare omformes fra en form til en annen. Det samme gjelder i praksis for materie. Når vi utvinner kull, hogger skog eller bygger hus, forsvinner ikke stoffene og energien vi bruker. De endrer bare form. Økonomien skaper derfor ikke ressurser fra ingenting. Det den gjør, er å omforme naturressurser til varer, bygninger, tjenester og infrastruktur som dekker menneskelige behov.

Den andre loven i termodynamikken sier at energi gradvis mister evnen til å utføre arbeid når den brukes. Fossil energi kan brukes til å drive en motor som utfører arbeid. I denne prosessen tapes arbeidsevne, mens energien i økende grad spres som varme. Dette beskrives gjennom begrepet entropi. I faglitteraturen knyttes entropi til fordelingen av energi og informasjon i et system, men en nyttig forenkling er å si at verden har en tendens til å gå fra mer ordnede til mindre ordnede tilstander. Blanding er mer sannsynlig enn separasjon, og spredning mer sannsynlig enn konsentrasjon.

Livet representerer en spesiell form for orden. Planter, dyr, mennesker og økosystemer klarer å bygge og opprettholde komplekse strukturer ved hjelp av energi fra sola. Levende systemer opprettholder denne ordenen gjennom kontinuerlig utveksling av energi og materie med omgivelsene, et fenomen som biologer beskriver gjennom begrepet homeostase.

Denne ordenen skapes altså ikke gratis. Når levende organismer eller menneskelige samfunn bygger opp orden lokalt, øker samtidig entropien i omgivelsene gjennom produksjon av varme og avfall. Biologisk orden i organismer, økosystemer og andre levende systemer kan over tid opprettholdes bare ved hjelp av en kontinuerlig tilførsel av høykvalitets energi, først og fremst fra sola.

Den økonomiske prosessen fungerer på lignende vis. Vi bruker energi og ressurser for å skape hus, veier, maskiner, mat og andre goder som er verdifulle for oss. Samtidig omdannes ressurser til avfall, utslipp og varme. Materialene forsvinner ikke, men de spres og blir vanskeligere å gjenbruke. Gjenvinning er altså mulig, men krever ny energi.

Termodynamikken viser dermed at økonomien er en gjennomstrømningsprosess av energi og materialer, ikke et lukket kretsløp. All økonomisk aktivitet er avhengig av naturens evne til å levere ressurser og absorbere avfall. Dette er en viktig grunn til at økologiske økonomer hevder at økonomien må forstås som en del av naturen, og at det finnes biofysiske grenser for hvor stor den kan bli.

Under følger en oversikt over noen utviklingstrekk når det gjelder økonomi, ressursbruk og miljøtilstand. Oversikten viser:

• Utviklingen i bruttonasjonalproduktet (BNP) for verden og noen utvalgte land og regioner (tabell 1)

• Data for det som kalles den store akselerasjonen. Noen utvalgte globale utviklings­trekk siden starten av den industrielle revolusjonen (figur 1)

• Global energibruk siden 1800 (figur 2)

• Relativ utvikling i BNP, materielt fotavtrykk og utslipp av CO2 siste 50 år (figur 3)

• Utviklingen i antall virveldyr siste 50 år (figur 4)

‘Verden i tall’ er jo bare en måte å beskrive status og utviklingstrekk, men den gir likevel viktig innsikt.

Hovedbildet er en sterk vekst i økonomisk aktivitet slik den måles ved hjelp av brutto­nasjonalproduktet – ikke minst etter 1950. Men bildet er svært ujevnt, og BNP pr. person i Afrika sør for Sahara er i dag på nivå med det vi hadde i Norge i år 1900. Tallene i Tabell 1 viser at det globale BNP er økt om lag 37 ganger siden år 1900, mens BNP pr. person er blitt vel 7 ganger så stort i samme periode. Befolkningen har vokst til det 5-dobbelte. Samtidig lever om lag 700 millioner (knappe 10% av den totale befolkningen) under Verdensbankens fattig­doms­­grense på 2.15 amerikanske dollar pr. dag. I Norge er BNP pr. person fra 1900 til 2022 økt til det 27-dobbelte – dvs. om lag 88 000 dollar i 2022.

Samtidig ser vi en sterk vekst i forbruket av naturressurser og i utslipp av ulike stoffer som næringssalter og karbondioksid (CO2) (se Figur 1). Figur 2 viser utviklingen for bruk av energi etter kilde. Vi ser at det særlig er bruken av fossil energi som har vokst. Av Figur 3 ser vi at etter 1990 øker uttaket av naturressurser og bruttonasjonalproduktet globalt med like stor fart. Også utslippene av CO2 vokser, men noe saktere. I noen land i Vest-Europa har utslippene for CO2 falt som følge av politikk rettet mot å redusere forbruket av fossil energi.

Figur 4 viser at antallet ville virveldyr går kraftig tilbake. Tall for overvåkede populasjoner av amfibier, fugler, fisk, pattedyr og krypdyr viser en reduksjon på over 70% siden 1970. Vi har ikke like gode tall for innsekter, men forskning antyder at verdens landlevende insekt­bestander ser ut til å ha falt et sted mellom 25 og 60 % i samme periode. Når det gjelder vannlevende innsekter er trenden snudd til vekst – i alle fall i Vest-Europa og Nord-Amerika – sannsynligvis på grunn av vern av vannforekomster og våtmark.

¹ Milliarder amerikanske dollar – 2011 priser
² Amerikanske dollar – 2011 priser

Tabell 1. Utviklingen i bruttonasjonalprodukt (BNP) for verden samla, utvalgte land og regioner
Kilde: Maddison project (2023)

Figur 1. Den store akselerasjonen. Noen utvalgte globale utviklingstrekk siden starten av den industrielle revolusjonen.
Kilde: Basert på Steffen et al. (2015)

Figur 2. Global energibruk etter kilde (1800-2023)
Kilde: Ritchie (2024)

Note til figuren: Globalt BNP er i faste 2010 USA dollar. Globalt MF = global utvinning av råmaterialer. Globalt CO2 omfatter utslipp fra forbrenning av fossil energi og utslipp fra industrielle prosesser. Alle variablene er indeksert til 1 i 1990.

Figur 3. Relativ utvikling i BNP, materielt fotavtrykk og utslipp av CO2. Globalt 1970–2017
Kilde: Wiedmann et al. (2020).

Figur 4. Relativ utvikling i størrelsen på overvåkede populasjoner av virveldyr (amfibier, fugler, fisk, pattedyr og krypdyr), 1970-2020.
Kilde: Our World in Data (2026)

Vaner er handlinger vi utfører nesten automatisk fordi de er blitt gjentatt mange ganger i lignende situasjoner. Når vi pusser tennene om morgenen, følger den samme veien til jobb eller handler de samme varene i butikken, er det sjelden resultatet av en grundig vurdering der og da. Handlingene bygger på erfaringer som over tid er omgjort til rutiner.

Vaner er en viktig del av menneskers praktiske kunnskap. Mange av oppgavene vi utfører i hverdagen ville vært langt mer krevende dersom vi hver gang måtte planlegge alle detaljer på nytt. Gjennom erfaring lærer vi ikke bare hva vi skal gjøre, men også hvordan vi skal gjøre det. Dette gjelder alt fra matlaging og håndverk til arbeid i jordbruk, industri og tjenesteyting. Slik kunnskap er ofte vanskelig å formulere som regler, men kommer til uttrykk gjennom innar­beidede ferdigheter og rutiner.

Vaner utvikles ikke bare individuelt. De oppstår og videreføres i samspill med andre. Arbeids­plasser, familier, lokalsamfunn og organisasjoner utvikler felles praksiser for hvordan oppgaver løses og problemer håndteres. Over tid blir slike praksiser en del av det som oppfattes som den naturlige eller riktige måten å gjøre ting på. Vaner bidrar derfor til kontinuitet og gjør det lettere for mennesker å samarbeide og koordinere handlinger.

Samtidig kan vaner gjøre endring krevende. Det som er kjent og innarbeidet oppleves ofte som tryggere og mer forutsigbart enn nye løsninger. Derfor er det ikke nok å vedta nye regler eller formulere nye mål dersom man ønsker endring. Nye arbeidsmåter og praksiser må også læres, prøves ut og etter hvert utvikle seg til nye vaner.

På denne måten representerer vaner både stabilitet og læring. De bærer med seg erfaringer fra tidligere generasjoner og gjør det mulig å mestre komplekse oppgaver, men de påvirker også hvilke endringer som er enkle og hvilke som er vanskeligere å få til i samfunnet.

Når myndigheter skal vurdere utbyggingstiltak, naturvern eller andre samfunnstiltak, oppstår spørsmålet om hvordan ulike verdier skal sammenlignes og veies mot hverandre. Tre sentrale metoder som kan brukes i den forbindelse er nytte-kostnadsanalyse, multikriterieanalyse og deliberative metoder. Selv om det finnes mange flere metoder enn disse, gir en sammenligning av disse tre viktig innsikt i de utfordringene man står overfor når man skal velge mellom ulike prosjekter, mellom å verne og ikke verne natur.

Nytte-kostnadsanalyse (NKA) bygger på at gevinster og kostnader uttrykkes i penger så langt som mulig. Markedspriser brukes der slike finnes, mens verdier som ikke omsettes i markeder, for eksempel rene naturgoder, forsøkes verdsatt gjennom ulike metoder for betalingsvillighet. Deretter sammenlignes nytte og kostnader over tid, og alternativet med høyest netto gevinst – det som kalles netto nåverdi – anbefales. Metoden brukes en god del i norsk offentlig forvaltning – for eksempel som basis for anbefalingene bak nasjonal transportplan. Metoden gir et klart og lett kommuniserbart resultat, men den forutsetter at svært ulike verdier kan uttrykkes i samme måleenhet – penger. Kritikken er derfor at mange naturverdier, menneske­verd, rettferdighets- og fordelingsspørsmål ofte håndteres på en utilstrekkelig måte. Metoden kritiseres også for at effekter langt fram i tid tillegges liten vekt (gjennom nåverdi­beregninger) og at betalingsvillighetsunder­søkelser ikke makter å gi deltagerne tilstrekk­elig kunnskap i komplekse saker.

Multikriterieanalyse (MKA) tar utgangspunkt i at samfunnsproblemer er komplekse og om­fatter mange typer verdier som ikke uten videre kan omregnes til penger. I stedet vurderes ulike kriterier side om side – med basis i målestokker eller uttrykk som er naturlige for kriteriet – som kan være økonomiske kostnader, klimautslipp, biologisk mangfold, landskapsvirkninger og sosiale konsekvenser. Ulike aktører kan gi kriteriene ulik vekt, og analysen brukes til å rangere alternativer. En styrke ved metoden er at den synliggjør flere verdidimensjoner og gjør avveiningene mer transparente. Samtidig finnes det ingen entydig måte å aggregere eller veie sammen kriteriene på, noe som innebærer at resultatene alltid vil bygge på skjønnsmessige valg.

Deliberative metoder legger vekt på dialog, læring og argumentasjon fremfor kalkulasjon. Borgere, valgt ut for å representere et bredt mangfold i befolkningen, får tilgang til kunnskap fra eksperter og berørte parter og diskuterer deretter hvilke hensyn som bør tillegges størst vekt. Eksempler er borgerråd og folkepaneler. Målet er ikke å finne fram til en pris på naturen eller et matematisk optimum, men å foreta velbegrunnede vurderinger av hva som er viktig for fellesskapet. Metoden vektlegger derfor borgerrollen – i motsetning til forbrukerrollen – og er særlig relevant når saken berører verdier som oppfattes som uforenlige eller vanskelige å sammenligne på en felles skala (skillet borger-forbruker blir forklart i episode 6). En utfordring for denne metoden er at utvalget er relativt lite. Det såkalte Framtidspanelet – et folkepanel som i 2025 utviklet forslag til bruk av ‘Oljefondet’ – hadde bare 66 medlemmer.

Disse tre metodene representerer ulike syn på verdier og beslutninger: Nytte-kostnadsanalyse legger vekt på priser, multikriterieanalyse på flere kriterier, mens deliberative metoder legger vekt på dialog og argumenter. Valg av metode påvirker ofte hvilke konklusjoner som trekkes. Det er derfor viktig at politikerne – men også befolkningen mer allment – er kjent med at det finnes ulike metoder og hva som er sterke og svake sider ved dem. Det kan øke sjansen for at den mest hensiktsmessige metoden blir valgt.

Økologisk økonomi vokste fram fra 1960- og 70-tallet som en reaksjon på at naturen i stor grad hadde forsvunnet ut av fokuset til den dominerende nyklassiske skolen – deres modeller og tekster. Sentrale forfattere i tidlig fase var Nicolas Gerogescu-Roegen, Herman Daly og Joan Martinez-Alier. En viktig utløsende faktor synes å være at miljøproblemene ble stadig mer synlige. Perspektivet tar utgangspunkt i at økonomien er grunnleggende avhengig av naturen og må forstås som en fysisk prosess med tilførsel av energi og materialer og utslipp av avfall.

Inspirert av blant annet termodynamikk understrekes det at økonomisk aktivitet alltid er avhengig av energi og materielle ressurser, og at den derfor uunngåelig påvirker naturens systemer. Samtidig har naturen begrenset evne til å levere ressurser og absorbere utslipp, noe som kommer til uttrykk gjennom ulike former for naturlige tålegrenser. Miljøproblemer betraktes derfor ikke som tilfeldige ‘eksternaliteter’, men som systematiske konsekvenser av økonomisk aktivitet og hvordan økonomien er organisert. Dette blir særlig tydelig i en økonomi som drives av profittmaksimering og det påfølgende behovet for kontinuerlig vekst og økende miljøbelastninger.

To sentrale spørsmål står i fokus:

• Skala: Hvor stor kan økonomien være innenfor naturens tålegrenser?

• Fordeling: Som følge av skalabegrensninger, hvordan skal ressurser og velferd fordeles rettferdig?

Økologisk økonomi utfordrer også idéen fra nyklassisk økonomi om at mer alltid er bedre enn mindre. Det er ikke slik at økt forbruk alltid gir bedre liv. Snarere legges det vekt på at alle må få dekket sine grunnleggende menneskelige behov, og at målet ikke er økt forbruk, men økt livskvalitet. Videre innebærer naturens tålegrenser at mer gjerne blir mindre, dvs. at økt forbruk kan medføre mindre natur i form av natur- og klimakriser. Økologiske økonomer understreker at livskvalitet er mer enn tilfredsstillelse av kortsiktige forbrukspreferanser. Tap av natur kan innebære redusert livskvalitet selv om forbruket øker. Videre kan naturens langsiktige evne til å gi oss grunnleggende goder og tjenester svekkes. Vi får mindre tilgang til rent vann, ren luft, fruktbar jord og stabile klimaforhold. Dermed svekkes naturens evne til å understøtte men­neske­lige samfunn og gode liv, både i dag og i framtida.

Dette har inspirert en ‘spesialisering’ innen økologisk økonomi: utviklingen av nedvekst (norsk for ‘degrowth’) og post-vekst perspektiver. Her framheves behovet for redusert ressursbruk i rike land og at vel­ferds­utvikling ikke er knyttet til vekst i bruttonasjonalproduktet. Hoved­argumentet er at rike, ofte ressursintensive samfunn må redusere ressursbruken, samtidig som velferden sikres gjennom bedre fordeling, sterkere fellesskap og nye former for verdiskaping.

Økologisk økonomi påpeker altså at det blir feil å forstå økonomien som et selvstendig markeds­system frikoblet fra naturens prosesser. Snarere er den en del av begrensede og levende økosystemer der bærekraft krever både redusert press på naturen og sosial rettferdighet. Gitt sammenhengene mellom natur og økonomi og de begrensingene som er involvert, er det ikke mulig for økonomifaget å bli verdinøytralt slik nyklassikerne mener. I stedet må faget tydelig­gjøre hvilke verdier som bør være sentrale for samfunnsutviklingen. Økologiske økonomer fram­hever såkalte bærekraftsverdier som rettferdighet, langsiktighet og forvalter­ansvar. Sam­funnet trenger å ta eksplisitt stilling til slike verdier og bygge institusjonelle systemer som ivaretar dem. Slik sett er det en nær kobling mellom økologisk og institusjonell økonomi.

I podkasten NOK! En podkast om bærekraftig økonomi legges en bredere forståelse av økonomi til grunn enn det som er vanlig. Økonomi handler ikke først og fremst om penger, markeder eller vekst, men om hvordan vi som samfunn bruker naturressurser til å produsere og fordele det vi trenger for å leve gode liv. Økonomi dreier seg om å dekke menneskelige behov innenfor de rammene som naturen setter.

All produksjon – også av tjenester – krever energi og materialer fra naturen. Den økonomiske prosessen er et samspill mellom mennesker og natur. Samtidig er den også et samspill mellom mennesker. Økonomien består av regler for hvem som har tilgang til ulike natur­ressursene og under hvilke betingelser. Det eksisterer regler som definerer rammer for produk­sjonen og hvordan produkter og inntekt fra produksjonen fordeles. Institusjoner, maktstrukturer og verdier er derfor sentrale aspekter ved en økonomi.

Disse forholdene varierer mellom samfunn og økonomier har tatt ulik form gjennom tidene. Markeder er bare én av flere måter å organisere økonomisk aktivitet på. Produksjon og forbruk kan skje uten at det styres av markeder. Selvforsyning spiller en viktig rolle i mange samfunn. Ulønnet arbeid, som husholdsarbeid og omsorgsarbeid, er helt sentralt for å dekke menneskel­ige behov, selv om det ofte usynliggjøres i tradisjonell økonomisk analyser. For eksempel fanges ikke ulønnet omsorgsarbeid opp i et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) siden det ikke er gjenstand for kjøp og salg.

I vår økonomi er målet om å tjene mest mulig penger en viktig drivkraft. Men målet for økonomien er ikke gitt. Økonomien kunne også vært organisert rundt å dekke grunnleggende behov. Hva vi oppfatter som behov og hvordan disse best kan dekkes, formes videre i et samspill mellom biologiske forutsetninger, sosiale og politiske prosesser. Vi påvirkes av reklame, og i vårt samfunn er det ofte av stor verdi å ha det nyeste. Slik har det ikke alltid vært. Videre kan det også oppstå motsetninger mellom hva vi subjektivt ønsker og hva som faktisk bidrar til gode liv for oss som mennesker og som sikrer et bærekraftig samfunn.

Standard økonomisk teori – ofte omtalt som nyklassisk økonomi – framstiller markedsøko­nomien som et nøytralt system der alle kan skaffe seg det de ønsker. Dette er misvisende - ingen økonomiske systemer er verdinøytrale. Dagens dominerende form for markedsøkonomi fremmer de verdiene som kan kjøpes og selges, noe som videre prioriterer interessene til de som har stor kjøpekraft. Andre måter å organisere økonomien på fremmer andre verdier og interesser. Kombinasjoner av ulike systemer kan derfor bidra til at et bredere sett av verdier dekkes. Økonomiske beslutninger har konsekvenser for både natur og mennesker og skaper derfor politiske spørsmål som ikke kan ‘løses’ en gang for alle. Snarere må de løftes fram, vurderes og debatteres åpent.

Et formål med podkasten NOK! og tekstene på denne nettsiden som oppsummerer viktig inn­hold, er å gi innsikt til hjelp i en slik samfunnsmessig samtale. Vi ønsker å fremme en måte å tenke om økonomi på som gir et godt grunnlag for å analysere dagens kriser og for å utforske hvordan vi kan utvikle en økonomi som faktisk tjener all mennesker innenfor naturens grenser.

Økonomier kan organiseres på mange ulike måter. Et sentralt spørsmål er hvem som har tilgang til ressursene vi bruker, og hvilke regler som gjelder for samhandling mellom mennesker og organisasjoner, som for eksempel bedrifter. Her bruker vi begrepet ressursregime om kombina­sjonen av slike regler.

Den første typen regler gjelder eiendoms- og bruksrettigheter. Disse bestemmer hvem som kan bruke, forvalte eller høste av en ressurs. Vi kan grovt skille mellom fire former (se også egen tekstboks om eiendomsrett):

• Privat eiendom, der enkeltpersoner eller bedrifter kontrollerer ressursen.

• Felleseie, der en gruppe eier eller forvalter ressursen sammen.

• Offentlig eiendom, der staten eller kommunen har eierskapet på vegne av befolkninga.

• Fri tilgang, der ingen har eksklusive rettigheter til ressursen.

Den andre typen regler gjelder samhandling. Hvordan skal aktørene koordinere aktivitetene sine? Også her kan vi skille mellom fire hovedformer:

• Handel, slik vi kjenner det fra markeder.

• Kommando, der beslutninger tas gjennom styring og hierarki, slik som i bedrifter og offentlige organer.

• Samarbeid, der aktørene utvikler og følger felles regler.

• Ingen regler, der bruk av ressursene i praksis er uregulert.

Kombinasjoner av ulike eiendomsformer og samhandlingsregler gir opphav til ulike ressurs­regimer. Tabellen under illustrerer de mulige kombinasjonene. Virkeligheten er mer sammen­satt, dvs. i praksis kombineres ofte flere former. Samtidig synliggjør tabellen at økon­omisk organisering handler om langt mer enn markeder alene. Legg merke til at alle ressursene en gang var under ‘fri tilgang/ingen regler’. Utviklingen av økonomi og samfunn har i stor grad vært en prosess fra denne tilstanden til valg av andre kombinasjoner basert på problem­forståelse, verdier, interesser og makt. I moderne markedsøkonomier har kombina­sjonen av bestemte former for privat eiendom og markeder fått en særlig dominerende rolle. Podkasten argumenterer for at denne organiseringsformen har bidratt til høy økonomisk vekst, men også aktualisert spørsmål om miljøbelastning og fordeling.

Tabell. Idealiserte ressursregimer

De ulike kombinasjonene i tabellen representerer ikke bare tekniske forskjeller. De påvirker hvordan mennesker handler og hvilke hensyn som vektlegges. I episode 5 så vi hvordan institu­sjoner former handlingene våre, mens episode 6 viste at mennesker ikke bare handler ut fra egeninteresse, men også kan være motivert av fellesskap, ansvar og omsorg for andre.

Et marked basert på privat eiendom framhever individuell gevinst og konkurranse. Felleseie er ofte mer avhengig av samarbeid og gjensidighet. Offentlig forvalt­ning bygger i større grad på regler, politiske mål og profesjonelle normer. Ulike organiserings­former skaper derfor ulike forventninger til hva som er ‘riktig’ måte å handle på.

Det betyr ikke at én organiseringsform alltid er best. Tvert imot er hovedpoenget at måten økonomien organiseres på påvirker både hvilke motivasjoner som framheves og hvilke resultater vi dermed får. Skal vi forstå hvorfor økonomien utvikler seg som den gjør, eller diskutere hvordan en mer bærekraftig økonomi kan skapes, må vi derfor rette betydelig oppmerksomhet mot ressurs­regimene som ligger til grunn for økonomisk aktivitet.

Etter andre verdenskrig vokste det fram en økonomisk orden bygget på erfaringene fra depre­sjonen på 1930-tallet og krigsøkonomien. I mange land ble det bred enighet om at staten kunne og måtte ta et aktivt ansvar for økonomisk utvikling, sysselsetting og sosial trygghet. Gjennom offentlige investeringer, regulering av finanssektoren, aktiv næringspolitikk og utbygging av velferdsstaten skulle myndighetene bidra til stabile og forutsigbare økonom­iske rammer.

Den internasjonale basisen for denne politikken var Bretton Woods-systemet. Faste valuta­kurser og regulering av internasjonale kapitalbevegelser ga nasjonale myndigheter større hand­lingsrom til å føre selvstendig økonomisk politikk. Målet var ikke å erstatte markedene, men å styre dem slik at de bidro til høy sysselsetting, økonomisk vekst og sosial utjevning. Perioden fra 1950 til begynnelsen av 1970-tallet ble da også en tid med sterk økonomisk vekst og omfat­tende utbygging av velferdsordninger i store deler av den industrialiserte verden.

På 1970-tallet kom denne modellen under press. Økende inflasjon, økonomisk stagnasjon og sammenbruddet i Bretton Woods-systemet svekket troen på aktiv statlig styring. Fra 1980-tallet vokste en ny økonomisk tenkning fram. Under ledere som Reagan og Thatcher ble markedet i større grad sett som den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet. Reguleringer ble redusert, offentlige virksomheter privatisert og internasjonale kapitalmarkeder liberalisert.

Resultatet var ikke at staten trakk seg tilbake, men at dens rolle endret karakter. Mens etter­krigstidens politikk la vekt på å styre investeringer og økonomisk utvikling, ble statens oppgave nå i økende grad å legge til rette for markeder og konkurranse. Fra et institusjonelt perspektiv illustrerer denne overgangen hvordan økonomiske systemer formes av politiske valg, og hvordan ulike forståelser av statens rolle kan gi svært forskjellige økonomiske utviklingsbaner.

To av de største krisene i det 21. århundret, finanskrisen i 2008 og koronapandemien fra 2020, illustrerer en viktig side ved moderne økonomier: Når markedene svikter, blir staten ofte den avgjørende aktøren for å stabilisere samfunnet.

Økonomen Hyman Minsky hevdet at kapitalistiske økonomier ikke nødvendigvis beveger seg mot stabilitet. Tvert imot kan lange perioder med vekst og optimisme gjøre banker, investorer og bedrifter villige til å ta stadig større risiko. Når prisene på eiendom eller andre aktiva stiger over lang tid, øker også troen på at veksten vil fortsette. Kreditt vokser, gjeldsnivået øker, og økonomien blir stadig mer sårbar. På et tidspunkt kan forventningene ikke lenger innfris. Da oppstår det som kalles et ‘Minsky-øyeblikk’, der tilliten forsvinner, verdier faller, og krisen bryter ut.

Finanskrisen i 2008 passer godt med denne beskrivelsen. Etter mange år med økende boligpriser og sterk utlånsvekst begynte det amerikanske boligmarkedet å falle. Frykten spredte seg raskt gjennom det globale finanssystemet. For å hindre en fullstendig kollaps grep myndigheter og sentralbanker inn med omfattende redningspakker, garantier og likviditetstiltak. Staten fungerte som systemets sikkerhetsnett.

Koronapandemien skapte en helt annen type krise, men med et lignende resultat. Da store deler av økonomien ble stengt ned, finansierte statene permitteringsordninger, støtte til bedrifter, inntektssikring for husholdninger og ekstra utgifter i helsevesenet. Samtidig sørget sentralbankene for at kreditt fortsatt var tilgjengelig. I Norge ble det også vedtatt omfattende støtteordninger for næringslivet, inkludert en betydelig investeringspakke for olje- og gassindustrien.

Begge krisene viser at moderne markedsøkonomier ikke fungerer uavhengig av staten. Tvert imot er staten en nødvendig del av systemet, ikke minst som garantist, långiver og koordinator i krisetider. Erfaringene utfordrer samtidig forestillingen om at offentlige myndigheter har begrenset økonomisk handlekraft. Dersom samfunnet kan mobilisere enorme ressurser for å håndtere akutte kriser, hvorfor brukes ikke den samme kapasiteten i større grad til å møte langsiktige utfordringer som klimaendringer, naturtap og økende ulikhet?