Økologisk økonomi vokste fram fra 1960- og 70-tallet som en reaksjon på at naturen i stor grad hadde forsvunnet ut av fokuset til den dominerende nyklassiske skolen – deres modeller og tekster. Sentrale forfattere i tidlig fase var Nicolas Gerogescu-Roegen, Herman Daly og Joan Martinez-Alier. En viktig utløsende faktor synes å være at miljøproblemene ble stadig mer synlige. Perspektivet tar utgangspunkt i at økonomien er grunnleggende avhengig av naturen og må forstås som en fysisk prosess med tilførsel av energi og materialer og utslipp av avfall.

Inspirert av blant annet termodynamikk understrekes det at økonomisk aktivitet alltid er avhengig av energi og materielle ressurser, og at den derfor uunngåelig påvirker naturens systemer. Samtidig har naturen begrenset evne til å levere ressurser og absorbere utslipp, noe som kommer til uttrykk gjennom ulike former for naturlige tålegrenser. Miljøproblemer betraktes derfor ikke som tilfeldige ‘eksternaliteter’, men som systematiske konsekvenser av økonomisk aktivitet og hvordan økonomien er organisert. Dette blir særlig tydelig i en økonomi som drives av profittmaksimering og det påfølgende behovet for kontinuerlig vekst og økende miljøbelastninger.

To sentrale spørsmål står i fokus:

• Skala: Hvor stor kan økonomien være innenfor naturens tålegrenser?

• Fordeling: Som følge av skalabegrensninger, hvordan skal ressurser og velferd fordeles rettferdig?

Økologisk økonomi utfordrer også idéen fra nyklassisk økonomi om at mer alltid er bedre enn mindre. Det er ikke slik at økt forbruk alltid gir bedre liv. Snarere legges det vekt på at alle må få dekket sine grunnleggende menneskelige behov, og at målet ikke er økt forbruk, men økt livskvalitet. Videre innebærer naturens tålegrenser at mer gjerne blir mindre, dvs. at økt forbruk kan medføre mindre natur i form av natur- og klimakriser. Økologiske økonomer understreker at livskvalitet er mer enn tilfredsstillelse av kortsiktige forbrukspreferanser. Tap av natur kan innebære redusert livskvalitet selv om forbruket øker. Videre kan naturens langsiktige evne til å gi oss grunnleggende goder og tjenester svekkes. Vi får mindre tilgang til rent vann, ren luft, fruktbar jord og stabile klimaforhold. Dermed svekkes naturens evne til å understøtte men­neske­lige samfunn og gode liv, både i dag og i framtida.

Dette har inspirert en ‘spesialisering’ innen økologisk økonomi: utviklingen av nedvekst (norsk for ‘degrowth’) og post-vekst perspektiver. Her framheves behovet for redusert ressursbruk i rike land og at vel­ferds­utvikling ikke er knyttet til vekst i bruttonasjonalproduktet. Hoved­argumentet er at rike, ofte ressursintensive samfunn må redusere ressursbruken, samtidig som velferden sikres gjennom bedre fordeling, sterkere fellesskap og nye former for verdiskaping.

Økologisk økonomi påpeker altså at det blir feil å forstå økonomien som et selvstendig markeds­system frikoblet fra naturens prosesser. Snarere er den en del av begrensede og levende økosystemer der bærekraft krever både redusert press på naturen og sosial rettferdighet. Gitt sammenhengene mellom natur og økonomi og de begrensingene som er involvert, er det ikke mulig for økonomifaget å bli verdinøytralt slik nyklassikerne mener. I stedet må faget tydelig­gjøre hvilke verdier som bør være sentrale for samfunnsutviklingen. Økologiske økonomer fram­hever såkalte bærekraftsverdier som rettferdighet, langsiktighet og forvalter­ansvar. Sam­funnet trenger å ta eksplisitt stilling til slike verdier og bygge institusjonelle systemer som ivaretar dem. Slik sett er det en nær kobling mellom økologisk og institusjonell økonomi.