Livskvalitet handler om hva som gjør livet godt å leve. Begrepet brukes både i forskning og politikk, men det finnes ingen enkel definisjon som alle er enige om. Tradisjonelt har disku­sjonen dreid seg om to ulike perspektiver. Det ene tar utgangspunkt i hedonisme og forståelsen av et godt liv som glede, tilfredshet og fravær av lidelse. Det andre bygger på eudaimonisme og legger vekt på menneskelig blomstring, mening, utvikling av evner og deltakelse i meningsfulle relasjoner og fellesskap.

I forskning på livskvalitet skiller man gjerne mellom subjektive og objektive mål. Subjektive mål bygger på hvordan mennesker selv vurderer livet sitt, for eksempel gjennom spørsmål som: ‘Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt?’ Slike mål brukes blant annet i de internasjonale lykkeundersøkelsene. Objektive mål tar derimot utgangspunkt i forhold som forskning viser er viktige for menneskelig velferd, slik som helse, utdanning, inntekt, trygghet, sosial tilhørighet og levealder. Mange forskere argumenterer i dag for at begge perspektivene er nødvendige for å forstå livskvalitet.

Interessen for livskvalitet har også vokst fram som en kritikk av økonomisk vekst som sam­funns­mål. Bruttonasjonalproduktet (BNP) måler verdien av varer og tjenester som produseres i et land, men sier lite om hvordan mennesker faktisk har det. Økonomisk vekst kan være viktig når grunnleggende behov ikke er dekket. Men når inntektsnivået blir høyt, blir sammenhengen mellom økt inntekt og økt livskvalitet svakere eller fraværende.

Dette er kjernen i det såkalte Easterlin-paradokset, oppkalt etter økonomen Richard Easterlin. Forskningen viser at mennesker med høyere inntekt ofte rapporterer høyere livstilfredshet enn mennesker med lav inntekt på samme tidspunkt. Samtidig finner man at livskvaliteten i mange rike land ikke nødvendigvis øker i takt med økonomisk vekst over tid. Når grunnleggende behov er dekket, ser andre forhold ut til å bli viktigere. Som eksempel, har nordmenns opplevde lykke falt fra 2012 (andre året undersøkelsen ble gjennomført) og framover, selv om BNP pr. person har økt over 10%.

Forskningen peker særlig på betydningen av gode relasjoner til familie og venner, tillit til andre mennesker, opplevelse av mening, trygghet, god helse, muligheter for mestring og deltakelse i samfunnet. Også graden av ulikhet i samfunnet spiller en rolle. Store økonomiske forskjeller er ofte forbundet med lavere trivsel, svakere tillit og dårligere livskvalitet.

Livskvalitetsforskningen utfordrer derfor forestillingen om at stadig økt forbruk automatisk gir bedre liv. Den peker i stedet mot et bredere syn på utvikling, der målet ikke er mer økonomisk vekst, men å skape samfunn som gir mennesker muligheter til å leve gode, meningsfulle og bærekraftige liv.