Episode 6
En stor takk for å delta i denne episoden!
Denne episoden tar opp et grunnleggende spørsmål: Hvorfor handler mennesker slik de gjør? Svaret er viktig fordi både miljøkrisen og mange sosiale utfordringer i stor grad er resultatet av menneskelige handlinger, enten vi opptrer som forbrukere, produsenter, politikere eller samfunnsborgere. For å forstå hvordan et mer bærekraftig samfunn kan skapes, må vi derfor forstå hva som driver handlingene våre.
Standard økonomisk teori
Utgangspunktet er forskjellen mellom standard økonomisk teori og institusjonell teori. I standard økonomisk teori antas det at mennesker handler for å maksimere egen nytte. Individet framstilles som en rasjonell aktør som søker det beste for seg selv, mens bedrifter søker å maksimere overskudd. Episoden peker imidlertid på at denne framstillingen både er for enkel og ofte lite realistisk. Vi har sjelden den informasjonen som kreves for å finne de beste løsningene, og mange valg er for kompliserte til at vi kan beregne hva som faktisk gir størst nytte. Minst like viktig er det at mennesker kan handle ut fra andre motivasjoner enn egen nytte.
Institusjonell teori: Vaner
Når det gjelder at valg er krevende, så ‘løser’ vi det ved å utvikle vaner og rutiner. Disse er gjerne ikke rent individuelle, men også basert på sosiale forventninger. Vi gjør ofte det som oppfattes som normalt i kulturen vi er en del av. Gjennom sosialisering lærer vi hvordan vi skal kle oss, spise, hilse og oppføre oss. Samtidig påvirkes preferansene våre av kommersielle krefter. Reklame og markedsføring forsøker kontinuerlig å forme våre ønsker og behov, noe som bidrar til å gjøre forbruk til en sentral del av kulturen. På denne måten er det ikke gitt at det vi ønsker oss nødvendigvis er det beste for oss eller for samfunnet.
Mennesker har gjennom evolusjonen utviklet preferanser som var nyttige under helt andre livsvilkår enn dagens. Belønningssystemer som tidligere hjalp oss å overleve, kan i dag bidra til overforbruk og helseproblemer – for eksempel overvekt. Dette reiser spørsmål om behovet for reguleringer som kan beskytte både individet og fellesskapet.
Institusjonell teori: Sosial rasjonalitet
Den viktigste kritikken av standard økonomisk teori handler likevel om motivasjon. Institusjonell teori framhever at mennesker ikke bare handler ut fra egeninteresse. Vi kan også handle solidarisk, med utgangspunkt i interessene til et fellesskap, eller altruistisk, til fordel for andre. Frivillig arbeid, dugnader, hjelp ved katastrofer og lokal ressursforvaltning er eksempler på slik sosial rasjonalitet.
Hvilken type motivasjon som dominerer i en situasjon, avhenger i stor grad av institusjonene omkring oss. Markeder fremmer ofte individuell rasjonalitet, mens familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner og andre fellesskap i større grad bygger på samarbeid og felles ansvar. Institusjonene signaliserer hva som oppfattes som riktig adferd og former dermed hvilke hensyn vi legger vekt på.
Individet eller samfunnet
I episoden diskuteres også praktiske erfaringer med å endre forbrukeradferd og reguleringer som kan bidra til dette. I samtalen med Tale Hungnes, leder i Framtiden i våre hender, belyses hvordan reklame, forbrukskultur og økonomiske insentiver former hverdagsvalgene våre, og hvilke politiske virkemidler som kan gjøre bærekraftige valg enklere. Samtidig viser diskusjonen at mange ønsker å redusere forbruket og leve mer bærekraftig, men at dagens institusjoner og markedsmekanismer ofte trekker i motsatt retning.
Episodens hovedbudskap er at en bærekraftig framtid forutsetter institusjoner som fremmer fellesskap, langsiktighet og felles interesser. Skal vi håndtere de store miljømessige og sosiale utfordringene vi står overfor, holder det ikke å appellere til enkeltindividers valg. Vi må også utvikle spilleregler som styrker evnen vår til å handle som et ‘vi’, ikke bare som et ‘jeg’. Dette reiser samtidig et nytt spørsmål: Hvem er det som utformer slike spilleregler, og hvordan har forholdet mellom politikk og økonomi bidratt til å forme samfunnet slik vi kjenner det i dag? Det er tema for neste episode.
Hvordan mennesker handler har vært et av de mest sentrale spørsmålene innen økonomi, psykologi og samfunnsvitenskap. Ulike teorier gir ulike forklaringer på hva som driver valgene våre, og svarene har stor betydning for hvordan vi utformer politikk og institusjoner.
I standard økonomisk teori beskrives mennesket som et nyttemaksimerende individ. Tanken er at mennesker har klare og individuelt spesifikke preferanser. Ut fra disse preferansene velger individet det alternativet som gir størst mulig gevinst eller tilfredsstillelse. Denne modellen har gitt innsikt i hvordan markeder fungerer, men den gir et begrenset bilde av hvordan mennesker faktisk handler, også i markeder.
En viktig kritikk er at mennesker sjelden har den kunnskapen og beregningsevnen som kreves for å finne de beste løsningene. Forskere som Herbert Simon viste at vi i stedet benytter forenklinger, tommelfingerregler og vaner. Vi søker ofte løsninger som er gode nok, heller enn optimale. Senere forskning innen psykologi og atferdsøkonomi har dokumentert en rekke systematiske avvik fra forestillingen om det fullt rasjonelle mennesket.
Institusjonell teori går et skritt videre. Her forstås mennesket ikke som et isolert individ, men som et sosialt vesen formet gjennom samhandling med andre. Verdier, preferanser og oppfatninger av hva som er ønskelig formes gjennom familier, lokalsamfunn, organisasjoner og kulturer. Vi lærer ikke bare hvordan vi skal handle, men også hva som er viktig å strebe etter.
Denne teorien påpeker ikke bare at vi formes av det samfunnet vi lever i. Det påpekes også at det finnes flere former for rasjonalitet. Det som er best for individet er en form for rasjonalitet – den individuelle. Men vi kan også handle til fordel for fellesskapet. Vi opptrer sosialt rasjonelt. Vi klarer sjelden å opptre fullstendig rasjonelt, verken når vi forfølger egne interesser eller når vi forsøker å ivareta fellesskapets interesser. Likevel kan vi lett skille mellom de underliggende rasjonalitetene.
Fra dette perspektivet blir institusjoner avgjørende på ulike måter. De bidrar til å forme oss, hvilke verdier vi vektlegger osv. gjennom internalisering av normer. De gjør videre hverdagen håndterbar. Gjennom språk, rutiner og etablerte praksiser reduserer de kompleksiteten i tilværelsen og gjør samarbeid mulig. De hjelper oss til å avklare hvilken rasjonalitet som forventes i konkrete situasjoner. For å forstå samfunnsutvikling og bærekraftige omstillinger må vi derfor forstå både individet og de institusjonelle sammenhengene individet inngår i.
Menneskelig handling kan vanskelig forklares ut fra én enkelt type motivasjon. Institusjonell teori bygger på at mennesker har kapasitet til å handle ut fra flere former for rasjonalitet, og at hvilken som blir viktigst avhenger av situasjonen – ikke minst av de institusjonelle rammene som definerer den.
Individuell rasjonalitet tar utgangspunkt i egne interesser og behov. Her vurderes handlinger ut fra hva som gir størst fordel eller tilfredsstillelse for den enkelte. Denne formen for rasjonalitet står sentralt i markeder og mange økonomiske analyser. Institusjoner som privat eiendomsrett, kontraktsrett og konkurransemarkeder er i stor grad utformet med utgangspunkt i at aktører forfølger egne interesser. Dette gjelder forbruker-rollen, men også mange typer virksomheter, der lønnsomhet og økonomisk avkastning for eiere framstår som de sentrale kriteriene for gode beslutninger.
Men mennesker handler også ut fra sosiale hensyn. Solidaritet innebærer å handle med utgangspunkt i interessene til et fellesskap, et ‘vi’. Altruisme, på sin side, innebærer å handle til fordel for andre uten å forvente noe tilbake. Begge disse uttrykkene for sosial rasjonalitet har vært avgjørende for utviklingen av menneskelige samfunn. Samarbeid, frivillighet, omsorg og kollektiv ressursforvaltning ville vært vanskelige å forklare dersom egeninteresse var den eneste drivkraften.
Institusjonell teori understreker derfor at rasjonalitet ikke bare er et individuelt anliggende. Institusjoner bidrar til å definere hva som oppfattes som rimelige, legitime og riktige handlinger i ulike sammenhenger. Som forbruker forventes vi ofte å tenke på egne behov og interesser. Som forelder, nabo, frivillig eller samfunnsborger møter vi andre forventninger, der hensynet til fellesskapet ofte står sterkere.
Denne innsikten er viktig i bærekraftsdebatten. Dersom menneskelig handling bare forstås som respons på økonomiske insentiver, blir politiske virkemidler lett begrenset til skatter, subsidier og priser. Dersom mennesker også formes av normer, fellesskap og institusjoner, åpner det seg et bredere handlingsrom. Samfunnsendring handler da ikke bare om å påvirke valg, men også om å utvikle institusjoner som styrker langsiktighet, ansvar og evnen til å handle på vegne av et større fellesskap.
Vaner er handlinger vi utfører nesten automatisk fordi de er blitt gjentatt mange ganger i lignende situasjoner. Når vi pusser tennene om morgenen, følger den samme veien til jobb eller handler de samme varene i butikken, er det sjelden resultatet av en grundig vurdering der og da. Handlingene bygger på erfaringer som over tid er omgjort til rutiner.
Vaner er en viktig del av menneskers praktiske kunnskap. Mange av oppgavene vi utfører i hverdagen ville vært langt mer krevende dersom vi hver gang måtte planlegge alle detaljer på nytt. Gjennom erfaring lærer vi ikke bare hva vi skal gjøre, men også hvordan vi skal gjøre det. Dette gjelder alt fra matlaging og håndverk til arbeid i jordbruk, industri og tjenesteyting. Slik kunnskap er ofte vanskelig å formulere som regler, men kommer til uttrykk gjennom innarbeidede ferdigheter og rutiner.
Vaner utvikles ikke bare individuelt. De oppstår og videreføres i samspill med andre. Arbeidsplasser, familier, lokalsamfunn og organisasjoner utvikler felles praksiser for hvordan oppgaver løses og problemer håndteres. Over tid blir slike praksiser en del av det som oppfattes som den naturlige eller riktige måten å gjøre ting på. Vaner bidrar derfor til kontinuitet og gjør det lettere for mennesker å samarbeide og koordinere handlinger.
Samtidig kan vaner gjøre endring krevende. Det som er kjent og innarbeidet oppleves ofte som tryggere og mer forutsigbart enn nye løsninger. Derfor er det ikke nok å vedta nye regler eller formulere nye mål dersom man ønsker endring. Nye arbeidsmåter og praksiser må også læres, prøves ut og etter hvert utvikle seg til nye vaner.
På denne måten representerer vaner både stabilitet og læring. De bærer med seg erfaringer fra tidligere generasjoner og gjør det mulig å mestre komplekse oppgaver, men de påvirker også hvilke endringer som er enkle og hvilke som er vanskeligere å få til i samfunnet.
