Hvordan mennesker handler har vært et av de mest sentrale spørsmålene innen økonomi, psykologi og samfunnsvitenskap. Ulike teorier gir ulike forklaringer på hva som driver valgene våre, og svarene har stor betydning for hvordan vi utformer politikk og institusjoner.

I standard økonomisk teori beskrives mennesket som et nyttemaksimerende individ. Tanken er at mennesker har klare og individuelt spesifikke preferanser. Ut fra disse preferansene velger individet det alternativet som gir størst mulig gevinst eller tilfredsstillelse. Denne modellen har gitt innsikt i hvordan markeder fungerer, men den gir et begrenset bilde av hvordan mennesker faktisk handler, også i markeder.

En viktig kritikk er at mennesker sjelden har den kunnskapen og beregningsevnen som kreves for å finne de beste løsningene. Forskere som Herbert Simon viste at vi i stedet benytter forenklinger, tommelfingerregler og vaner. Vi søker ofte løsninger som er gode nok, heller enn optimale. Senere forskning innen psykologi og atferdsøkonomi har dokumentert en rekke systematiske avvik fra forestillingen om det fullt rasjonelle mennesket.

Institusjonell teori går et skritt videre. Her forstås mennesket ikke som et isolert individ, men som et sosialt vesen formet gjennom samhandling med andre. Verdier, preferanser og opp­fatninger av hva som er ønskelig formes gjennom familier, lokalsamfunn, organisasjoner og kulturer. Vi lærer ikke bare hvordan vi skal handle, men også hva som er viktig å strebe etter.

Denne teorien påpeker ikke bare at vi formes av det samfunnet vi lever i. Det påpekes også at det finnes flere former for rasjonalitet. Det som er best for individet er en form for rasjonalitet – den individuelle. Men vi kan også handle til fordel for fellesskapet. Vi opptrer sosialt rasjonelt. Vi klarer sjelden å opptre fullstendig rasjonelt, verken når vi forfølger egne interesser eller når vi forsøker å ivareta fellesskapets interesser. Likevel kan vi lett skille mellom de under­liggende rasjonali­tetene.

Fra dette perspektivet blir institusjoner avgjørende på ulike måter. De bidrar til å forme oss, hvilke verdier vi vektlegger osv. gjennom internalisering av normer. De gjør videre hverdagen håndterbar. Gjennom språk, rutiner og etablerte praksiser reduserer de kompleksi­teten i tilværelsen og gjør samarbeid mulig. De hjelper oss til å avklare hvilken rasjonalitet som forventes i konkrete situasjoner. For å forstå samfunnsutvikling og bærekraftige omstillinger må vi derfor forstå både individet og de institusjonelle sammenhengene individet inngår i.