Vaner er handlinger vi utfører nesten automatisk fordi de er blitt gjentatt mange ganger i lignende situasjoner. Når vi pusser tennene om morgenen, følger den samme veien til jobb eller handler de samme varene i butikken, er det sjelden resultatet av en grundig vurdering der og da. Handlingene bygger på erfaringer som over tid er omgjort til rutiner.

Vaner er en viktig del av menneskers praktiske kunnskap. Mange av oppgavene vi utfører i hverdagen ville vært langt mer krevende dersom vi hver gang måtte planlegge alle detaljer på nytt. Gjennom erfaring lærer vi ikke bare hva vi skal gjøre, men også hvordan vi skal gjøre det. Dette gjelder alt fra matlaging og håndverk til arbeid i jordbruk, industri og tjenesteyting. Slik kunnskap er ofte vanskelig å formulere som regler, men kommer til uttrykk gjennom innar­beidede ferdigheter og rutiner.

Vaner utvikles ikke bare individuelt. De oppstår og videreføres i samspill med andre. Arbeids­plasser, familier, lokalsamfunn og organisasjoner utvikler felles praksiser for hvordan oppgaver løses og problemer håndteres. Over tid blir slike praksiser en del av det som oppfattes som den naturlige eller riktige måten å gjøre ting på. Vaner bidrar derfor til kontinuitet og gjør det lettere for mennesker å samarbeide og koordinere handlinger.

Samtidig kan vaner gjøre endring krevende. Det som er kjent og innarbeidet oppleves ofte som tryggere og mer forutsigbart enn nye løsninger. Derfor er det ikke nok å vedta nye regler eller formulere nye mål dersom man ønsker endring. Nye arbeidsmåter og praksiser må også læres, prøves ut og etter hvert utvikle seg til nye vaner.

På denne måten representerer vaner både stabilitet og læring. De bærer med seg erfaringer fra tidligere generasjoner og gjør det mulig å mestre komplekse oppgaver, men de påvirker også hvilke endringer som er enkle og hvilke som er vanskeligere å få til i samfunnet.