Menneskelig handling kan vanskelig forklares ut fra én enkelt type motivasjon. Institusjonell teori bygger på at mennesker har kapasitet til å handle ut fra flere former for rasjonalitet, og at hvilken som blir viktigst avhenger av situasjonen – ikke minst av de institusjonelle rammene som definerer den.
Individuell rasjonalitet tar utgangspunkt i egne interesser og behov. Her vurderes handlinger ut fra hva som gir størst fordel eller tilfredsstillelse for den enkelte. Denne formen for rasjonalitet står sentralt i markeder og mange økonomiske analyser. Institusjoner som privat eiendomsrett, kontraktsrett og konkurransemarkeder er i stor grad utformet med utgangspunkt i at aktører forfølger egne interesser. Dette gjelder forbruker-rollen, men også mange typer virksomheter, der lønnsomhet og økonomisk avkastning for eiere framstår som de sentrale kriteriene for gode beslutninger.
Men mennesker handler også ut fra sosiale hensyn. Solidaritet innebærer å handle med utgangspunkt i interessene til et fellesskap, et ‘vi’. Altruisme, på sin side, innebærer å handle til fordel for andre uten å forvente noe tilbake. Begge disse uttrykkene for sosial rasjonalitet har vært avgjørende for utviklingen av menneskelige samfunn. Samarbeid, frivillighet, omsorg og kollektiv ressursforvaltning ville vært vanskelige å forklare dersom egeninteresse var den eneste drivkraften.
Institusjonell teori understreker derfor at rasjonalitet ikke bare er et individuelt anliggende. Institusjoner bidrar til å definere hva som oppfattes som rimelige, legitime og riktige handlinger i ulike sammenhenger. Som forbruker forventes vi ofte å tenke på egne behov og interesser. Som forelder, nabo, frivillig eller samfunnsborger møter vi andre forventninger, der hensynet til fellesskapet ofte står sterkere.
Denne innsikten er viktig i bærekraftsdebatten. Dersom menneskelig handling bare forstås som respons på økonomiske insentiver, blir politiske virkemidler lett begrenset til skatter, subsidier og priser. Dersom mennesker også formes av normer, fellesskap og institusjoner, åpner det seg et bredere handlingsrom. Samfunnsendring handler da ikke bare om å påvirke valg, men også om å utvikle institusjoner som styrker langsiktighet, ansvar og evnen til å handle på vegne av et større fellesskap.
