Episode 8
Kommer uke 45
En stor takk for å delta i denne episoden!
I denne episoden utforsker vi hva penger er, hvordan de skapes, og hvorfor pengesystemet har stor betydning for økonomiens utvikling. Et hovedpoeng er at penger ikke er et nøytralt eller naturgitt fenomen, men et resultat av historiske og politiske valg. Hvordan penger skapes og fordeles påvirker både maktforholdene i samfunnet og mulighetene for å møte miljø- og fordelingsmessige utfordringer.
Penger oppstod først som gjeld
Historisk oppstod penger først som gjeld. Det eldste kjente eksemplet finner vi i Mesopotamia for over 5000 år siden, der leirtavler registrerte hvem som skyldte hva til templer og palasser – gjerne i form av korn lånt fra felles lager. Senere ble mynter viktige for stater når de skulle kreve inn skatt og finansiere kriger. Etter hvert utviklet kjøpmenn og banker ulike kredittsystemer, og grunnlaget ble lagt for dagens pengesystem, der både staten og private banker spiller sentrale roller.
Statens rolle har variert
I episoden viser vi at forholdet mellom stat og finanssektor har endret seg betydelig over tid. I tiårene etter andre verdenskrig var for eksempel kreditt og investeringer i stor grad underlagt politisk styring. Offentlige institusjoner bidro til å finansiere boligbygging, næringsutvikling og regional utvikling. Fra 1980-tallet ble finansmarkedene gradvis deregulert, sentralbankene fikk større selvstendighet, og private banker fikk en viktigere rolle i fordelingen av kapital.
Hvordan skapes penger?
Et sentralt tema er hvordan penger faktisk skapes i moderne økonomier. I motsetning til det mange tror, er det ikke sentralbanken som skaper størstedelen av pengemengden. Når banker gir lån, opprettes nye innskudd på låntakernes kontoer. Slik skapes nye penger samtidig som det oppstår ny gjeld. Private banker står derfor for størsteparten av pengeproduksjonen og har dermed stor innflytelse over hvilke aktiviteter som får tilgang til kapital.
Finansialisering
Dette leder over til en diskusjon av finansialisering, altså utviklingen der finanssektoren og finansielle markeder får stadig større betydning i økonomien. Mye av kreditten bidrar til å drive opp bolig- og eiendomspriser samt andre finansielle poster, framfor å finansiere investeringer som øker produksjonen av varer og tjenester. Samtidig er det ofte svake økonomiske insentiver til å finansiere prosjekter som bidrar til økologisk bærekraft eller dekker viktige sosiale behov.
Moderne pengeteori
Moderne pengeteori presenteres. Den argumenterer for at stater med egen valuta har langt større økonomisk handlingsrom enn det som ofte antas. Ifølge denne tilnærmingen er den viktigste begrensningen ikke tilgang på penger, men tilgang på realressurser som arbeidskraft, kunnskap og produksjonskapasitet. Økologiske økonomer er i stor grad enige i denne forståelsen av penger, men understreker at også naturens tålegrenser setter avgjørende rammer for økonomien.
Kriser viser at stater har stort økonomisk handlingsrom
Episoden diskuterer også erfaringene fra finanskrisen i 2008 og koronapandemien. Begge krisene viste at stater og sentralbanker kan mobilisere svært store mengder kreditt og likviditet når situasjonen oppfattes som akutt. I samtale med Thorvald Grung Moe – tidligere ansatt i Finansdepartementet, Norges Bank og Verdensbanken – reises derfor spørsmålet om hvorfor tilsvarende mobilisering i langt mindre grad har blitt brukt til å finansiere den grønne omstillingen. Diskusjonen synliggjør at penger og kreditt ikke bare handler om økonomiske muligheter, men også om politiske prioriteringer og hvem som skal ha innflytelse over samfunnets investeringer.
Episodens hovedbudskap er at penger og kreditt ikke bare er tekniske størrelser, men institusjoner som former utviklingen av samfunnet. Dersom økonomien skal bli mer bærekraftig, må vi derfor også diskutere hvem som skaper penger, hvem som får tilgang til dem, og hvilke formål de brukes til. I de neste episodene flyttes oppmerksomheten fra analyse av dagens system til spørsmålet om hvordan endring faktisk kan skapes, og hvilke strategier som kan bidra til å utvikle en økonomi som fungerer innenfor naturens tålegrenser.
Mange tror at banker kun låner ut penger som andre har satt inn på konto. Slik framstilles ofte bankene som mellommenn mellom sparere og låntakere. I moderne økonomier fungerer det imidlertid i stor grad motsatt. Når en bank innvilger et lån, oppretter den samtidig et tilsvarende innskudd på låntakerens konto. Nye penger skapes dermed i det øyeblikket lånet gis.
Dersom du låner én million kroner til boligkjøp, flytter banken normalt ikke én million fra en annen kundes konto til din. Banken registrerer i stedet et utlån på én million på den ene siden av balansen og et innskudd på én million på den andre. Pengene er skapt som kreditt. Når lånet senere betales tilbake, forsvinner disse pengene igjen ut av sirkulasjon.
Det betyr at størstedelen av pengemengden i moderne økonomier ikke skapes av staten gjennom mynter og sedler, men av private banker gjennom utlån. Dette er også tilfellet i Norge. Penger er derfor først og fremst gjeldsforhold. Historisk er dette heller ikke noe nytt. De eldste formene for penger var nettopp registreringer av gjensidige fordringer og gjeld, lenge før mynter og kontanter ble tatt i bruk.
At banker skaper penger gjennom utlån betyr ikke at de kan gjøre det ubegrenset. Bankene må oppfylle krav til egenkapital, likviditet og finansiell stabilitet, og de må ta hensyn til risikoen for tap – dvs. at kunder ikke klarer å gjøre opp for seg. Innskudd fra kunder spiller likevel en viktig rolle. De er ikke den direkte kilden til hvert enkelt utlån, men bidrar til bankenes likviditet og langsiktige finansielle robusthet. Samtidig er tilgangen på kredittverdige låntakere ofte vel så viktig som reguleringene. Dersom husholdninger og bedrifter ikke ønsker eller ikke kan ta opp nye lån, vil heller ikke kreditt- og pengemengden vokse. Skapingen av kreditt bestemmes derfor av et samspill mellom bankenes utlånsvilje, regelverket, den finansielle situasjonen i bankene og etterspørselen etter lån.
Hvordan kreditt skapes og styres, har stor betydning for samfunnsutviklingen. Banker bestemmer ikke bare hvor mye penger som lages, men også hvilke aktiviteter som får tilgang til finansiering. Kreditt er nødvendig for å finansiere boliger, næringsutvikling og investeringer i ny produksjon. Samtidig har det betydning hvordan kreditten fordeles. Dersom en stor del av utlånene bidrar til økende priser på eksisterende eiendom og finansielle poster, påvirker det økonomien på en annen måte enn dersom kreditten i større grad rettes mot fornybar energi, kollektivtransport eller andre investeringer som bygger framtidig produksjonskapasitet og løser samfunnsmessige utfordringer.
Spørsmålet om penger og hvem skal skape dem handler ikke bare om økonomisk teknikk. Det handler vel så mye om makt, prioriteringer og hvilke framtider samfunnet velger å investere i.
Diskusjonen om finanskrisen og koronapandemien peker mot et spørsmål som ofte tas for gitt: Hvor får staten egentlig penger fra? Den vanlige forestillingen er at staten først må skaffe inntekter gjennom skatter eller lån før den kan bruke penger. Moderne pengeteori (Modern Monetary Theory, MMT) utfordrer denne forståelsen.
MMT tar utgangspunkt i at stater som utsteder sin egen valuta befinner seg i en annen situasjon enn husholdninger og bedrifter. Mens private aktører må skaffe penger før de kan bruke dem, kan staten skape nye penger gjennom sitt samarbeid med sentralbanken. Statlige utgifter finansieres derfor ikke nødvendigvis av tidligere skatteinntekter eller låneopptak. Staten kan i prinsippet alltid skape de pengene som trengs for å gjennomføre vedtatte tiltak.
Ifølge MMT er den viktigste begrensningen derfor ikke penger, men realøkonomiske ressurser. Dersom det finnes ledig arbeidskraft, uutnyttet produksjonskapasitet og tilgjengelige naturressurser, kan økte offentlige utgifter bidra til økt aktivitet uten nødvendigvis å skape inflasjon. Den oppstår først når etterspørselen overstiger økonomiens faktiske kapasitet.
I dette perspektivet får skatter en noe annen rolle enn det mange forestiller seg. Skatter er fortsatt viktige, men ikke primært fordi de finansierer staten. De bidrar til å begrense inflasjon, påvirke inntektsfordelingen og skape etterspørsel etter valutaen ved at skatter må betales i nettopp denne valutaen.
Erfaringene fra finanskrisen i 2008 og koronapandemien bidro til økt interesse for MMT. I begge tilfeller mobiliserte myndigheter og sentralbanker enorme finansielle ressurser på kort tid for å stabilisere økonomien. Dette styrket argumentet om at penger i seg selv sjelden er den viktigste begrensningen for offentlig handling. MMT har derfor utfordret forestillingen om at stater først må ‘spare opp’ eller låne penger fra private aktører før de kan gjennomføre større samfunnsinvesteringer.
Samtidig som økologiske økonomer benytter seg av innsikter fra MMT, har de også reist kritiske spørsmål. De mener teorien i for liten grad diskuterer naturens tålegrenser og de miljømessige konsekvensene av økt økonomisk aktivitet. Selv om MMT understreker at den virkelige begrensningen ligger i økonomiens realressurser, har disse ofte blitt tolket som arbeidskraft, teknologi og produksjonskapasitet, mens naturressurser og økologiske belastninger har fått mindre oppmerksomhet. Økologiske økonomer bruker MMT til å påpeke at den sentrale utfordringen ikke først og fremst er å finne penger til omstillingen, men å utvikle institusjoner som styrer kreditt, investeringer og offentlig ressursbruk mot aktiviteter som reduserer presset på klima, natur og økosystemer.
Etter andre verdenskrig vokste det fram en økonomisk orden bygget på erfaringene fra depresjonen på 1930-tallet og krigsøkonomien. I mange land ble det bred enighet om at staten kunne og måtte ta et aktivt ansvar for økonomisk utvikling, sysselsetting og sosial trygghet. Gjennom offentlige investeringer, regulering av finanssektoren, aktiv næringspolitikk og utbygging av velferdsstaten skulle myndighetene bidra til stabile og forutsigbare økonomiske rammer.
Den internasjonale basisen for denne politikken var Bretton Woods-systemet. Faste valutakurser og regulering av internasjonale kapitalbevegelser ga nasjonale myndigheter større handlingsrom til å føre selvstendig økonomisk politikk. Målet var ikke å erstatte markedene, men å styre dem slik at de bidro til høy sysselsetting, økonomisk vekst og sosial utjevning. Perioden fra 1950 til begynnelsen av 1970-tallet ble da også en tid med sterk økonomisk vekst og omfattende utbygging av velferdsordninger i store deler av den industrialiserte verden.
På 1970-tallet kom denne modellen under press. Økende inflasjon, økonomisk stagnasjon og sammenbruddet i Bretton Woods-systemet svekket troen på aktiv statlig styring. Fra 1980-tallet vokste en ny økonomisk tenkning fram. Under ledere som Reagan og Thatcher ble markedet i større grad sett som den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet. Reguleringer ble redusert, offentlige virksomheter privatisert og internasjonale kapitalmarkeder liberalisert.
Resultatet var ikke at staten trakk seg tilbake, men at dens rolle endret karakter. Mens etterkrigstidens politikk la vekt på å styre investeringer og økonomisk utvikling, ble statens oppgave nå i økende grad å legge til rette for markeder og konkurranse. Fra et institusjonelt perspektiv illustrerer denne overgangen hvordan økonomiske systemer formes av politiske valg, og hvordan ulike forståelser av statens rolle kan gi svært forskjellige økonomiske utviklingsbaner.
To av de største krisene i det 21. århundret, finanskrisen i 2008 og koronapandemien fra 2020, illustrerer en viktig side ved moderne økonomier: Når markedene svikter, blir staten ofte den avgjørende aktøren for å stabilisere samfunnet.
Økonomen Hyman Minsky hevdet at kapitalistiske økonomier ikke nødvendigvis beveger seg mot stabilitet. Tvert imot kan lange perioder med vekst og optimisme gjøre banker, investorer og bedrifter villige til å ta stadig større risiko. Når prisene på eiendom eller andre aktiva stiger over lang tid, øker også troen på at veksten vil fortsette. Kreditt vokser, gjeldsnivået øker, og økonomien blir stadig mer sårbar. På et tidspunkt kan forventningene ikke lenger innfris. Da oppstår det som kalles et ‘Minsky-øyeblikk’, der tilliten forsvinner, verdier faller, og krisen bryter ut.
Finanskrisen i 2008 passer godt med denne beskrivelsen. Etter mange år med økende boligpriser og sterk utlånsvekst begynte det amerikanske boligmarkedet å falle. Frykten spredte seg raskt gjennom det globale finanssystemet. For å hindre en fullstendig kollaps grep myndigheter og sentralbanker inn med omfattende redningspakker, garantier og likviditetstiltak. Staten fungerte som systemets sikkerhetsnett.
Koronapandemien skapte en helt annen type krise, men med et lignende resultat. Da store deler av økonomien ble stengt ned, finansierte statene permitteringsordninger, støtte til bedrifter, inntektssikring for husholdninger og ekstra utgifter i helsevesenet. Samtidig sørget sentralbankene for at kreditt fortsatt var tilgjengelig. I Norge ble det også vedtatt omfattende støtteordninger for næringslivet, inkludert en betydelig investeringspakke for olje- og gassindustrien.
Begge krisene viser at moderne markedsøkonomier ikke fungerer uavhengig av staten. Tvert imot er staten en nødvendig del av systemet, ikke minst som garantist, långiver og koordinator i krisetider. Erfaringene utfordrer samtidig forestillingen om at offentlige myndigheter har begrenset økonomisk handlekraft. Dersom samfunnet kan mobilisere enorme ressurser for å håndtere akutte kriser, hvorfor brukes ikke den samme kapasiteten i større grad til å møte langsiktige utfordringer som klimaendringer, naturtap og økende ulikhet?
