To av de største krisene i det 21. århundret, finanskrisen i 2008 og koronapandemien fra 2020, illustrerer en viktig side ved moderne økonomier: Når markedene svikter, blir staten ofte den avgjørende aktøren for å stabilisere samfunnet.
Økonomen Hyman Minsky hevdet at kapitalistiske økonomier ikke nødvendigvis beveger seg mot stabilitet. Tvert imot kan lange perioder med vekst og optimisme gjøre banker, investorer og bedrifter villige til å ta stadig større risiko. Når prisene på eiendom eller andre aktiva stiger over lang tid, øker også troen på at veksten vil fortsette. Kreditt vokser, gjeldsnivået øker, og økonomien blir stadig mer sårbar. På et tidspunkt kan forventningene ikke lenger innfris. Da oppstår det som kalles et ‘Minsky-øyeblikk’, der tilliten forsvinner, verdier faller, og krisen bryter ut.
Finanskrisen i 2008 passer godt med denne beskrivelsen. Etter mange år med økende boligpriser og sterk utlånsvekst begynte det amerikanske boligmarkedet å falle. Frykten spredte seg raskt gjennom det globale finanssystemet. For å hindre en fullstendig kollaps grep myndigheter og sentralbanker inn med omfattende redningspakker, garantier og likviditetstiltak. Staten fungerte som systemets sikkerhetsnett.
Koronapandemien skapte en helt annen type krise, men med et lignende resultat. Da store deler av økonomien ble stengt ned, finansierte statene permitteringsordninger, støtte til bedrifter, inntektssikring for husholdninger og ekstra utgifter i helsevesenet. Samtidig sørget sentralbankene for at kreditt fortsatt var tilgjengelig. I Norge ble det også vedtatt omfattende støtteordninger for næringslivet, inkludert en betydelig investeringspakke for olje- og gassindustrien.
Begge krisene viser at moderne markedsøkonomier ikke fungerer uavhengig av staten. Tvert imot er staten en nødvendig del av systemet, ikke minst som garantist, långiver og koordinator i krisetider. Erfaringene utfordrer samtidig forestillingen om at offentlige myndigheter har begrenset økonomisk handlekraft. Dersom samfunnet kan mobilisere enorme ressurser for å håndtere akutte kriser, hvorfor brukes ikke den samme kapasiteten i større grad til å møte langsiktige utfordringer som klimaendringer, naturtap og økende ulikhet?
