Diskusjonen om finanskrisen og koronapandemien peker mot et spørsmål som ofte tas for gitt: Hvor får staten egentlig penger fra? Den vanlige forestillingen er at staten først må skaffe inntekter gjennom skatter eller lån før den kan bruke penger. Moderne pengeteori (Modern Monetary Theory, MMT) utfordrer denne forståelsen.

MMT tar utgangspunkt i at stater som utsteder sin egen valuta befinner seg i en annen situasjon enn husholdninger og bedrifter. Mens private aktører må skaffe penger før de kan bruke dem, kan staten skape nye penger gjennom sitt samarbeid med sentralbanken. Statlige utgifter finansieres derfor ikke nødvendigvis av tidligere skatteinntekter eller låneopptak. Staten kan i prinsippet alltid skape de pengene som trengs for å gjennomføre vedtatte tiltak.

Ifølge MMT er den viktigste begrensningen derfor ikke penger, men realøkonomiske ressurser. Dersom det finnes ledig arbeidskraft, uutnyttet produksjonskapasitet og tilgjengelige naturres­surser, kan økte offentlige utgifter bidra til økt aktivitet uten nødvendigvis å skape inflasjon. Den oppstår først når etterspørselen overstiger økonomiens faktiske kapasitet.

I dette perspektivet får skatter en noe annen rolle enn det mange forestiller seg. Skatter er fortsatt viktige, men ikke primært fordi de finansierer staten. De bidrar til å begrense inflasjon, påvirke inntektsfordelingen og skape etterspørsel etter valutaen ved at skatter må betales i nettopp denne valutaen.

Erfaringene fra finanskrisen i 2008 og koronapandemien bidro til økt interesse for MMT. I begge tilfeller mobiliserte myndigheter og sentralbanker enorme finansielle ressurser på kort tid for å stabilisere økonomien. Dette styrket argumentet om at penger i seg selv sjelden er den viktigste begrensningen for offentlig handling. MMT har derfor utfordret forestillingen om at stater først må ‘spare opp’ eller låne penger fra private aktører før de kan gjennomføre større samfunnsinvesteringer.

Samtidig som økologiske økonomer benytter seg av innsikter fra MMT, har de også reist krit­iske spørsmål. De mener teorien i for liten grad diskuterer naturens tålegrenser og de miljø­messige konsekvensene av økt økonomisk aktivitet. Selv om MMT understreker at den virke­lige begrensningen ligger i økonomiens realressurser, har disse ofte blitt tolket som arbeids­kraft, teknologi og produksjonskapasitet, mens naturressurser og økologiske belastninger har fått mindre oppmerksomhet. Økologiske økonomer bruker MMT til å påpeke at den sentrale utfordringen ikke først og fremst er å finne penger til omstillingen, men å utvikle institusjoner som styrer kreditt, investeringer og offentlig ressursbruk mot aktiviteter som reduserer presset på klima, natur og økosystemer.