Etter andre verdenskrig vokste det fram en økonomisk orden bygget på erfaringene fra depresjonen på 1930-tallet og krigsøkonomien. I mange land ble det bred enighet om at staten kunne og måtte ta et aktivt ansvar for økonomisk utvikling, sysselsetting og sosial trygghet. Gjennom offentlige investeringer, regulering av finanssektoren, aktiv næringspolitikk og utbygging av velferdsstaten skulle myndighetene bidra til stabile og forutsigbare økonomiske rammer.
Den internasjonale basisen for denne politikken var Bretton Woods-systemet. Faste valutakurser og regulering av internasjonale kapitalbevegelser ga nasjonale myndigheter større handlingsrom til å føre selvstendig økonomisk politikk. Målet var ikke å erstatte markedene, men å styre dem slik at de bidro til høy sysselsetting, økonomisk vekst og sosial utjevning. Perioden fra 1950 til begynnelsen av 1970-tallet ble da også en tid med sterk økonomisk vekst og omfattende utbygging av velferdsordninger i store deler av den industrialiserte verden.
På 1970-tallet kom denne modellen under press. Økende inflasjon, økonomisk stagnasjon og sammenbruddet i Bretton Woods-systemet svekket troen på aktiv statlig styring. Fra 1980-tallet vokste en ny økonomisk tenkning fram. Under ledere som Reagan og Thatcher ble markedet i større grad sett som den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet. Reguleringer ble redusert, offentlige virksomheter privatisert og internasjonale kapitalmarkeder liberalisert.
Resultatet var ikke at staten trakk seg tilbake, men at dens rolle endret karakter. Mens etterkrigstidens politikk la vekt på å styre investeringer og økonomisk utvikling, ble statens oppgave nå i økende grad å legge til rette for markeder og konkurranse. Fra et institusjonelt perspektiv illustrerer denne overgangen hvordan økonomiske systemer formes av politiske valg, og hvordan ulike forståelser av statens rolle kan gi svært forskjellige økonomiske utviklingsbaner.
