Klassisk økonomi vokste fram på 1700- og 1800-tallet med tenkere som Adam Smith, David Ricardo, Thomas Malthus og John Stuart Mill. Den oppstod i en tid preget av tidlig industriali­sering og økende betydning av markeder, men retningen beholdt samtidig et sterkt fokus på produksjon og bruk av naturressurser i den forbindelse. Økonomi ble forstått som en prosess der samfunnet skaper rikdom gjennom innsats av arbeid og naturressurser (særlig jord). Disse økonomene framhevet også fordelene med arbeidsdeling.

De klassiske økonomene skilte mellom bruksverdi og bytteverdi. Bruks­verdi handler om hvordan varer dekker konkrete menneskelige behov – som mat, klær og bolig – mens bytteverdi handler om hvor mye et gode er verdt i forhold til et annet gode målt i form av priser. De hevdet at bytteverdien stod i forhold til arbeidsinnsatsen bak varene (arbeidsverdi­læren). Samlet gav disse begrepene økonomifaget en langt på vei ‘objektiv’ forankring i materielle forhold og konkrete menneskelige behov.

Naturens rolle var tydelig til stede, både som grunnlag for produksjon og som mulig begrens­ning. Malthus pekte på naturgitte grenser for matproduksjon. Samtidig var økonomi­faget nært knyttet til moralfilosofien og til samfunnsutviklingen. Mill reflekterte over en mulig framtidig stasjonær tilstand der veksten i kapital og befolkning hadde stanset som følge av ressurs­begrensninger og økonomiske samfunnsforhold. Han betraktet ikke dette som et fullstendig opphør av framgang, men mente at videre moralsk, sosial og kulturell utvikling fortsatt ville være mulig. Derfor stilte han spørsmål ved om stadig økonomisk vekst burde være samfunnets hovedmål når et høyt velstandsnivå var oppnådd, og la større vekt på spørsmål om fordeling og livskvalitet.

Ricardo la på sin side stor vekt på fordelingen av rikdom mellom klasser i form av jordrente (landadelen), profitt (kapitalistene) og lønn (arbeiderne), men da ut fra ei forklaring basert på de ulike ressursenes produktivitet/økonomiske lover og ikke en rettferdighets­betraktning som Mill. Malthus argumenterte sterkt mot ‘understøttelse av de fattige’ siden fattigdom, etter hans mening, var et permanent fenomen. Slik han så det, ville befolknings­økningen alltid være raskere enn økningen i matproduksjonen. Selv om Smith er oppfattet som ‘far’ til begrepet ‘det økonomiske mennesket’ – som selvsentrert individ – var han vel så mye opptatt av at mennesker også handler ut fra empati og moralske vurderinger – ikke bare egeninteresse.

Samlet sett viser dette at klassiske økonomer – riktignok med ulik vektlegging og verdisyn – analyserte økonomien som et samspill mellom produksjon, naturgitte rammer og fordeling mellom samfunnsgrupper.