Miljøpolitikken har i stor grad blitt del av en to-stegs prosess. Først etableres økonomiske institusjoner, teknologier og ressursregimer for å fremme produksjon, sysselsetting og økonomisk vekst. Deretter, når miljøproblemene som følger av dette blir synlige, forsøker samfunnet å begrense skadevirkningene gjennom nye regler, virkemidler og organisasjoner. Miljøpolitikken er dermed blitt fanget i en prosess der vi vokser først og regulerer etterpå.

Norsk miljøpolitikk illustrerer dette mønsteret godt. De første alvorlige miljøproblemene knyttet til industrialiseringen ble i liten grad forstått som miljøspørsmål. Da fluorutslipp fra aluminiumsverkene i Årdal skapte skader på husdyr og beiteområder etter andre verdenskrig, ble saken først og fremst sett som en konflikt mellom naboer og næringsinteresser. Problemene ble håndtert gjennom den daværende Granneloven, som regulerte forholdet mellom eiendom­mer og naboer. Utslipp ble dermed behandlet som lokale enkelttilfeller snarere enn som uttrykk for et bredere samfunnsproblem.

­Etter hvert som lignende saker dukket opp flere steder og forskningen dokumenterte sammen­hengene mellom utslipp og miljøskader, vokste en ny forståelse fram. På 1960- og 1970-tallet ble miljøproblemer gradvis definert som et eget politisk felt. Nye institusjoner og organisa­sjons­strukturer ble etablert, med opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972 som den viktigste milepælen. Det som tidligere var håndtert som enkeltstående konflikter, ble nå forstått å ha et omfang som krevde sin egen politikk.

Vi fikk Naturloven av 1970 som ble etterfulgt av Naturmangfoldloven i 2009. Forurensning av luft og vassdrag førte etter hvert til en egen lov – Forurensingsloven fra 1981. Men det tok altså tid å få disse reglene på plass. Dette er ikke minst synlig med klima­gassutslippene. Her tok det nesten hundre år fra man forskningsmessig hadde vist effekten av karbondioksidutslipp på klimaet til klimapolitikken vokste fram som eget politikkområde. Det første utslippsmålet ble i Norge formulert i 1989 og CO2-avgift ble innført i 1991. Klimaloven kom i 2017. Felles for disse eksemplene er at reguleringene altså kom først etter at problemene var blitt synlige, og ofte lenge etter at de samfunnsmessige aktivitetene som skapte dem var igang.

Denne måten å bygge politikk på har en svært viktig svakhet. Når investeringer, infrastruktur og nærings­struk­turer først er etablert, blir det kostbart å endre kurs. Dette omtales gjerne som stiavhengighet. Fossil energi er et godt eksempel. Industri, transport og energisystemer ble bygget opp rundt kull, olje og gass lenge før klimaendringer ble et politisk tema. Når utslippene senere skulle reduseres, ble man ikke bare konfrontert med de store kostnadene ved å legge om, men også motstand fra aktører som hadde store økonomiske interesser knyttet til de eksisterende løsningene.

Miljøpolitikk handler derfor ikke bare om å rydde opp i skader som allerede har oppstått. En sentral utfordring er å utvikle institusjoner og ressursregimer som i større grad tar hensyn til mulige miljøeffekter før investeringer og teknologiske valg låser samfunnet til bestemte utvik­lings­baner. Dette er kjernen i føre-var-tenkningen og et viktig utgangspunkt for arbeidet med en bærekraftig økonomi.