Aksjen og aksjeselskapet framstår i dag som naturlige deler av økonomien. Historisk er de imidlertid relativt nye institusjoner og resultatet av en lang politisk og juridisk utvikling.

Ideen om å dele opp eierskap i omsettelige andeler er langt eldre enn aksjeselskapet slik vi kjenner det i dag. Historikere har identifisert forløpere både i middelalderens gruvedrift og handelsvirksomhet, der flere investorer kunne eie andeler i samme virksomhet. Et kjent eksempel er de franske Bazacle-møllene på 1300-tallet, hvor eierandelene kunne omsettes mellom ulike personer.

De første egentlige aksjeselskapene vokste fram i Europa på 1500- og 1600-tallet som svar på behovet for å finansiere kostbare prosjekter – for eksempel gruvedrift og handel med koloniene. Viktige milepæler i utviklingen av aksjeselskapsformen er blant annet Muscovy Company (1555), Company of Mines Royal (1568) og senere Dutch East India Company (VOC) fra 1602. Disse selskapene bidro til å utvikle ideen om å samle kapital fra mange investorer gjennom omsettelige eier­andeler og å spre risikoen mellom dem. Samtidig skilte de seg på viktige måter fra det moderne aksjeselskapet. De var gjerne etablert gjennom særskilte privilegier gitt av staten og hadde ofte et avgrenset formål knyttet til handel, utvinning eller koloniale virksom­heter. Den moderne aksjeselskapsformen vokste gradvis fram gjennom de institusjonelle reformene på 1800-tallet.

Likevel var aksjeselskapet lenge omgitt av betydelig skepsis. Spekulasjonsbølgen rundt South Sea Company i England kulminerte i den såkalte South Sea Bubble i 1720. Da boblen sprakk, tapte tusenvis av investorer store verdier. Blant dem var Isaac Newton, som etter sigende mistet en betydelig del av formuen sin og senere skal ha uttalt at han kunne beregne himmellegemenes bevegelser, men ikke menneskers galskap. Reaksjonen ble sterk. Samme år vedtok det britiske parlamentet Bubble Act (1720), som la strenge begrensninger på etableringen av nye aksje­selskaper. Loven ble stående i mer enn hundre år og illustrerer at aksjeselskapet lenge ble oppfattet som en institusjon som krevde omfattende politisk kontroll.

Først gjennom reformene på 1800-tallet ble lovgivningen rundt aksjeselskaper gradvis liberali­sert og selskapsformen utviklet til den dominerende organisasjonsformen den er i dag. To reformer var spesielt viktige. For det første ble det gjennom lovgivning innført begrenset ansvar for aksjeeierne. Den britiske Limited Liability Act av 1855 innebar at investorene nor­malt bare risikerte den kapitalen de hadde skutt inn i selskapet. Hus, jord og andre private eiendeler var ikke lenger automatisk utsatt dersom selskapet gikk konkurs.

For det andre ble aksjeselskapet gradvis ‘frigjort’ fra sitt opprinnelige samfunnsoppdrag. Tidlige selskaper var ofte opprettet for bestemte formål som å bygge en jernbane og ble avviklet når formålet var nådd. De var også underlagt andre restriksjoner. Mot slutten av 1800-tallet ble mange av disse fjernet. Selskapene kunne fra da av eksistere på ubestemt tid, eie aksjer i andre selskaper, operere over større geografiske områder og ekspandere gjennom oppkjøp og fusjoner. Samtidig ble etablering av selskaper liberalisert. Resultatet var framveksten av den moderne selskapsformen med de kjennetegnene vi ser i dag: omsettelige aksjer, begrenset ansvar, egen juridisk personlighet og profesjonell ledelse.

Sett i lys av podkasten er dette viktig fordi aksjeselskapet ikke bare er en måte å organisere produksjon på. Aksjeselskapet har gjort det mulig å mobilisere kapital, organisere produksjon i stor skala og gjennomføre investeringer som tidligere ville vært vanskelige å realisere. Samtidig har selskapsformen styrket en økonomisk dynamikk preget av kontinuerlig ekspan­sjon og krav om avkastning, noe som har bidratt til dagens miljø- og fordelings­utfordringer. Aksjeselskapet er derfor ikke bare et juridisk verktøy, men en av de mest innflytelsesrike insti­tu­sjonene i moderne økonomier.