Mens Donella Meadows er opptatt av hvor i et system det er mest effektivt å sette inn kreftene, er Erik Olin Wright opptatt av hvordan samfunnsendringer faktisk kan skapes. For å forstå overgangen til et mer bærekraftig og rettferdig samfunn utviklet han tre idealtypiske strategier for transformasjon: mellomromsstrategier (interstitial), samspillsstrategier (symbiotic) og bruddstrategier (ruptural).
Mellomromsstrategier handler om å bygge alternativer utenfor eller i ‘sprekkene’ i det eksisterende systemet. Tanken er å utvikle nye måter å organisere økonomi og samfunn på uten først å måtte endre de dominerende strukturene. Kooperativer, økolandsbyer, bytteordninger, lokale matfellesskap og andre typer initiativ er eksempler på slike strategier. De fungerer som eksperimenter som viser at andre måter å produsere, fordele og leve på er mulige. Samtidig vil slike initiativer ofte forbli marginale dersom de ikke får støtte fra bredere samfunnsmessige prosesser.
Samspillsstrategier søker i stedet endring gjennom reformer av eksisterende institusjoner. Målet er å bruke etablerte demokratiske og politiske kanaler til gradvis å flytte samfunnet i en ny retning. Utbyggingen av velferdsstaten, miljølovgivning, arbeidstakerrettigheter og ulike former for offentlig regulering kan forstås som slike strategier. I en bærekrafts-kontekst kan nye regler for selskapsstyring, reformer av finanssektoren eller etablering av offentlige investeringsbanker være eksempler. Ambisjonen er ikke å bygge alternativer ved siden av systemet, men å omforme systemet innenfra.
Bruddstrategier tar utgangspunkt i at enkelte institusjoner og maktforhold er så grunnleggende problematiske at de må erstattes av nye. Historiske revolusjoner er de mest kjente eksemplene, men felles for bruddstrategier er ambisjonen om å gjennomføre grunnleggende endringer i samfunnets sentrale institusjoner, som eiendomsforhold, kontrollen over investeringer og organiseringen av produksjonen. Siden slike endringer utfordrer etablerte makt- og interesseforhold, er de ofte preget av konflikt. Et sentralt spørsmål blir derfor hvordan transformative endringer kan gjennomføres uten at konfliktnivået blir så høyt at omstillingen blokkeres eller reverseres.
Wrights bidrag ligger ikke først og fremst i beskrivelsen av de tre strategiene hver for seg, men i å vise at de representerer ulike veier til samfunnsendring, hver med sine styrker og begrensninger. Mellomromsstrategier skaper læring og praktiske alternativer. Samspillsstrategier kan gi slike erfaringer større rekkevidde gjennom institusjonelle reformer. Bruddstrategier minner samtidig om at noen maktstrukturer kan være så fastlåste at mer omfattende oppgjør til slutt blir nødvendig. Samfunnsendring blir dermed et spørsmål om hvordan nye ideer, organisasjonsformer og institusjoner gradvis kan utfordre og omforme etablerte strukturer.



