Mennesket er resultatet av både biologisk og kulturell evolusjon. Tradisjonelt har disse blitt studert hver for seg, men teorien om koevolusjon mellom gener og kultur – se for eksempel arbeidene til Boyd og Richerson – understreker at de har påvirket hverandre gjensidig gjennom store deler av menneskets historie.

Utgangspunktet er at visse genetiske egenskaper gjorde kulturell utvikling og læring mulig. Evnen til symbolbruk/språk, sosial læring og samarbeid bygger på biologiske forutsetninger som er utviklet gjennom evolusjonen. Samtidig skapte disse biologiske egenskapene – spesielt utviklingen av hjernen og taleapparatet – grunnlaget for utviklingen av kultur i form av avansert språk og normer samt måter å erverve og bevare kunnskap på.

Når kulturelle innovasjoner først oppstod, endret de også betingelsene for biologisk evolusjon. Mennesker som var spesielt gode til å lære, kommunisere, samarbeide og tilpasse seg etablerte praksiser, kunne få fordeler i kampen for overlevelse og reproduksjon. I menneskehetens tidlige historie, som går hundretusenvis av år tilbake, levde vi i små grupper som var utsatt for en rekke farer som for eksempel rovdyr, giftige planter og konkurrerende grupper. De som utviklet mer avanserte former for samarbeid, hadde fordeler i denne krevende verdenen. Dermed kunne kulturelle endringer påvirke hvilke genetiske egenskaper som over tid ble selektert. Kultur ble ikke bare en mulighet skapt av biologien. Den ble også en del av miljøet som biologien ble utviklet innafor.

Fra dette perspektivet er institusjoner særlig viktige fordi de representerer lagret sosial kunn­skap. De gjør det mulig å overføre erfaringer mellom generasjoner uten at hver generasjon må begynne på nytt. Menneskelig utvikling kan derfor forstås som en prosess der genetisk evolusjon skapte stadig bedre forutsetninger for kulturell læring. Slik sett har vi to tidshorisonter: den lange og evolusjonære som strekker seg over titusenvis av år, og den langt kortere kulturelle, der normer, kunnskap og institusjoner kan endres i løpet av noen få tiår. Dette innebærer at de samme grunnleggende biologiske forutsetningene kan gi opphav til svært forskjellige samfunn og måter å organisere menneskelig samhandling på. Institusjonene er resul­tatet av historiske prosesser, praktiske behov, maktforhold og verdier. Derfor kan de også endres når de ikke lenger oppfattes som hensiktsmessige.