Det såkalte grønne skiftet betegne rådende strategier og tiltak med mål om å gjøre økonomien mer bærekraftig. Ideen er at den økonomiske aktiviteten kan fortsette å vokse dersom den baseres på renere teknologi, fornybare ressurser og mer effektiv ressursbruk. Typiske elementer er utvikling av grønne markeder, økt bruk av miljøavgifter, satsing på fornybar energi/bio­økonomi og mer sirku­lære produksjonssystemer.

Et viktig utgangspunkt for det grønne skiftet er erkjennelsen av at miljøproblemene ikke løser seg av seg selv gjen­nom økonomisk vekst. I motsetning til forestillingen om at vekst automatisk gir bedre miljø (den såkalte Kuznets-kurven for miljø), legges det vekt på aktive tiltak som teknologiutvikling og økonomiske virkemidler. Samtidig er det gjennomgående at løsningene innebærer juster­inger innenfor eksisterende økonomiske systemer og vekstdynamikken utford­res i liten grad.

Satsingen på grønne markeder illustrerer dette. Ordninger som betaling for økosystemtjenester, sertifisering og grønne obligasjoner bygger på ideen om at miljøproblemer kan håndteres gjennom markeder. Erfaringene viser imidlertid at slike løsninger ofte er avhengige av offentlige rammer og finansiering. Naturmiljøet er i stor grad et fellesgode, noe som gjør det vanskelig å basere seg på frivillig markedsadferd alene.

Et annet sentralt virkemiddel er statlige miljøavgifter og grønne skatter. Ved å gjøre miljøskade kostbar påvirkes adferden til produsenter og forbrukere. Slike virkemidler kan være effektive, men møter ofte politiske utfordringer, særlig knyttet til fordeling og effekter på bedrifters inntjening. De innføres derfor sjelden i et omfang som gir raske og gjennomgripende endringer.

Videre representerer bioøkonomi og overgangen til fornybare ressurser et viktig element. En sentral ambisjon her er å erstatte fossile energikilder. Men også fornybare løsninger er underlagt klare begrensninger. De krever areal, materialer og energi, og kan skape nye miljøkonflikter – jamfør diskusjonen om vindmøller. ‘Ny teknologi’ reduserer derfor ikke nødvendigvis natur­påvirkning, men endrer dens form.

Sirkulærøkonomi illustrerer både potensialet og begrensningene i disse strate­giene. Økt gjenbruk, reparasjon og resirkulering kan redusere presset på naturen. Samtidig setter termodynamikkens lover klare grenser: materialer forringes gjennom bruk, og energi går tapt. Naturlige kretsløp er dessuten langsomme sammenlignet med økonomiske prosesser.

Samlet sett representerer det grønne skiftet viktige bidrag til en mer bærekraftig økonomi. Tiltakene kan redusere ressursbruk og miljøbelastning per enhet produksjon og bidra til teknologisk innovasjon. Men sett i lys av termodynamikkens lover og naturens funksjonsmåte er de ikke tilstrekkelige alene. De retter seg i stor grad mot hvordan vi produserer, men i mindre grad mot hvor mye vi produserer og forbruker. Skal økonomien bringes innenfor naturens tålegrenser, må det grønne skiftet suppleres med mer grunnleggende endringer i økonomiens størrelse, ressursbruk og fordeling. Det krever fundamentale institusjonelle endringer – dvs. endringer i hvordan vi organiserer økonomisk aktivitet og hvilke motivasjoner som denne aktiviteten understøttes av.